the day after YOLO

YOLO sier ingen ting om hvor trøtt en blir dagen etter gode ideer og heftige dansetrinn. YOLO gir deg ikke kaffe intravenøst mens det stryker deg over kinnet med lovnad om snarlig bedring. YOLO er for de under 20 som stemmer ansvarsfraskrivelse, helt uten å få det servert på senga dagen etter i form av svarte ringer under øynene, en kropp i slow motion og i verste fall en herskare av tømmermenn. 

YOLO, hurra! Jeg barikerte meg i senga med en bok, mens Tia og LisA dro på den planlagte gåturen med ANSA. Først i 16-tiden strevde jeg meg ut og opp for å rekke butikkene før stengetid, på jakt etter en butikk med Kindles. Desverre er ikke gode intensjoner nok for å rekke noe som helst, man bør helst ha litt retningssans og riktig navn på butikken også. 

Jeg og Fynne endte derfor opp med hver vår sub, etter en heftig jeans prøverunde før stengetid, og deretter dro jeg på kafé for å lese det siste tilsendte nummeret av Spikers, ta dagens første kaffe og lese ferdig fantastiske "Et helt halvt år" som jeg fikk til bursdagen min.  Anbefales, både boka - og kaffe generelt selvfølgelig. 

Vel tilbake på hostellet kunne Tia fortelle at det var like før innspurten på 5 mila, og vi stresset defor ned på sportspuben for å få med oss det, der vi ble armert med enda en kopp kaffe. Etter det noe uheldige utbruddet "Det en svenske som leder!" på en pub full av nettopp svensker, så vi Norge gå inn til den irriterende fjerdeplassen på storskjerm. Det skal sies at engelske kommentatorer er mye mer avbalansert enn norske... 

Dagen ble som ser hør og bør avrundet med stresspakking av sekken, hvis innhold ser ut til å vokse dag for dag. Fortsetter dette fenomenet, kommer jeg hjem igjen til Norge med et hus på ryggen, antageligvis et hus med teppegulv.