På New Zealand savnet jeg roen. Det var alltid noe jeg burde gjøre, finne ut av eller fikse. Det var alltid noe jeg ikke forsto, og alt krevde en innsats. Ja, bare det å finne havregryn og melk på butikken var et lite prosjekt i seg selv. Jeg savnet å kunne lene meg på hverdagens rutiner, savnet tryggheten fra det kjente. Det var godt å komme hjem, få en klem av mamma og skravle med gode venninner. Fint å forstå alt som sies, også det som uttales mellom linjene, og lene seg på alt som alltid har vært sånn som de. Godt at folk kjenner meg så jeg ikke trenger "gjøre et inntrykk". Fint å ha noen å ringe hvis man vil finne på noe helt ordinært en helt vanlig dag. Det var godt å komme hjem.
Det er snart et år siden jeg kom hjem, og rastløsheten har kommet tilbake. Norge føles lite, Trondheim enda mindre. Det er en evig runddans av dager, uker og måneder med akkurat det samme: mat, skole, soving, sosialisering og kanskje litt trening. Sånn er hverdagen, den har ingen nye, overraskende ingredienser. Alt det jeg lengtet hjem til, har blitt det jeg nå lengter bort fra. Jeg spiler Ticket to ride, og drømmer om roadtrip i USA. Jeg scroller gjennom Instagram, og vil på street art-city-walks i Europa. La meg ta den transibirske jernbanen eller backpacke i Sør-Amerika. La meg se kjente monumenter og overdådige minnesmerker, rare bygninger og store underverk. Jeg vil seile jorden rundt, selv om jeg blir sjøsyk før jeg når Stavern, og sykle Benelux-landene på tvers. Jeg vil se solen stige opp over savannene i Tanzania, klatre Kilimanjaro og la Victoria Falls ta pusten fra meg. Hakuna Matata. Jeg vil se de gamle pyramidene, rusle rundt ved foten av sovende Pompeii og danse tango i Buenos Aires. Jeg vil spare på rytmene fra Cape Town, de eksotiske luktene fra Rangoon og det majestetiske synet av Taj Mahal...
Reisefeberen river i meg. Min nesten-ikke-eksisterende sommerferie kan nesten ikke komme fort nok for jeg er åpen for nye impulser. Jeg er så sulten på livet at sansene verker, er klar for gjennomtrekk og hornorkester. Wanderlust. Jeg er reiseklar!
torsdag 28. mai 2015
onsdag 2. juli 2014
om å glede seg
Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å starte dagen med en dusj «med trøkk i», i stede for sparedusj+ typen som på en god dag ligner ei skur i Bergen, der temperaturen er «passe» hele tiden i stede for å skifte mellom «brenn levende» og «frys ihjel nå» raskere enn trafikklysene skifter farge. Jeg gleder meg til det norske trafikkbildet der folk kjører på den riktige siden av vegen, og lys og gangfelt i større grad er lagd på de gående premisser. Jeg gleder meg til Sigdals knekkebrød med Jarlsberg og paprika til frokost, sammen med traktekaffe og et stort glass TINE melk. Jeg gleder meg til norsk mat, mat, mat, mat, bare den er norsk! Jeg gleder meg til folk med store intimsoner og normalt forhold til "public affection". Jeg gleder meg til vaksemaskiner som ikke spiser klær, og klær som ikke går i stykker hvis du puster på dem, fine klær, og en mote som ikke lar pupper og rumpeballer falle ut i alle retninger. Gleder meg til å hoppe inn i kosebuksa eller pysjbuksa så det ser ut som jeg skal passe sofaen og ikke løpe en mil eller noe annet gæli (treningstights når man skal spise pottis blir for feil!), og normale strømuttak så adapter kan glemmes uten krisesituasjoner. Jeg gleder meg til å løpe ute, puste inn frisk luft og ha plass. Plass til å snurre, plass til å være, plass til å puste, et helt hus, en hel veranda som ikke ødelegges av naboens basskasser eller dueskitt. Jeg gleder meg til sommervarme hus og norsk sommersol. Gleder meg til å møte på folk jeg kjenner helt uten å planlegge, gleder meg til å kjenne mange, møte bekjente med et "hei" i forbifarten fordi jeg skal møte noen, være et sted som ikke er skole. Jeg gleder meg til å leve et sted der jeg skjønner systemet, skjønner politikken, skjønner det som ikke sies. Gleder meg til å kunne lese mellom linjene igjen, le på de riktige stedene, være morsom mest med vilje. Men aller, aller mest gleder jeg meg til å se igjen alle dere som bor i fine, lille Norge, aller mest gleder jeg meg tli å se igjen akkurat deg. Gleder meg, gleder meg, gleder meg! Gleder meg til å komme hjem!
fredag 20. juni 2014
hjem
Her i New Zealand drar jeg alltid «hjem til Auckland». Det føles alltid så feil. Det er som om ordene ikke passer sammen, men kanskje en dag, en gang når jeg er tilbake i Norge, da blir kanskje Auckland, New Zealand litt hjemme? Eller hvis jeg tilbringer én uke her uten å ordne og fikse? En uke i Auckland uten å besøke lesesaler og biblioteket. En uke i Auckland uten skole og stress, som turister, ikke flittige, forvirrede studenter… Det er det vi skal, jeg og Tia, jobbe med forholdet vårt til Auckland. I stede for en uke på en Stillehavsøy skal vi være turister i egen by. Besøke French Marked, bestige Mount Eden, spise i Skytower, og dra på vintur på Waiheke. Vi skal være helt om dagen og helt om natten, la hjertet synge fritt og se sola skinne, også i Auckland. En hel uke skal vi bare være alene hjemme i Auckland.
tirsdag 17. juni 2014
eksamensperiode
Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode. Jeg har hatt en eksamen, to gjenstår. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, hvordan det går. Jeg stresser meg opp, stresser meg ned. Snakker med mamma på telefonen. Jeg leser, og samtidig ikke. Jeg er rastløs, men orker ikke trene. Jeg kjøper meg motivasjonskaffer i lange baner, jeg er på mitt tredje kaffekort bare på POD cafeen. De ansatte der kjenner bestillingen min «by heart», og gir meg komplimenter for leppestiften min. It rocks, må man rocke seg opp når man kjeder seg så fælt.
Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.
Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.
tirsdag 3. juni 2014
the best little capital in the world
Vi bestemte oss bare for å dra. Tia og jeg bestemte oss for å dra selv om eksamen lurte i det fjerne for vi hadde ligget fastklemt under en uoverkommelig bunke med innleveringer så ufattelig lenge. Vi måtte gjøre noe annet! Vi trengte noe annet! Vi trengte det så veldig at en kveld etter håndballtrening, da eventyrlysten bruste i blodet, bestilte vi billetter til Wellington. Wellington som ble kåret til "the best little capital in the world” av Lonely Planet for noen år tilbake. Selvfølgelig skulle vi dit!
Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.
Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!
Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.
Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!
lørdag 17. mai 2014
Ja, vi elsker dette landet!
"Hva skal du på 17. mai," begynner vi å spørre nesten før mai måned har meldt sin ankomst. Vi pusser sølv, pusser finstas, stryker flagg og hamstrer fryseren full av iskrem. Vi leker ikke nasjonaldag! Nå henger bunaden fint på hengeren sin hjemme hos mamma og pappa, og jeg har hatt det så travelt at når dagen kommer må jeg bare "ta noe jeg har i skapet". Vi skipper 17. mai frokost for å sove litt lenge, det har ikke blitt så mye av det i det siste. Når vi tilslutt suser avgårde med finstasen på, går våre medbeboere ut med søpla som om det er en hvilken som helst annen dag.
"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.
Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...
Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"
17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.
Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!
"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.
Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...
Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"
17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.
Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!
søndag 11. mai 2014
life is short, stay awake for it
Mengden kaffepulver i NZ-koppen øker i takt med trøttheten om morgenen, selv med melk kan den defineres som svart. Jeg kjenner innsiden av ingeniørbiblioteket like godt som min egen bukselomme. "I am probably unavailable for social events til after exams, sorry!" som det sto i en status på Facer her om dagen. Jeg spiser havregrøt til frokost, havregryn til lunsj og havregryn og cornflakes til kvelds. Jeg flytter inn på skolen, kjører heldags, og blir så sliten dagen etter at jeg blir hjemme og leser bok. Jeg likte ikke slutten på "Hevnen" av Val McDermid, og fullfører "Cross and Burn" på rekordtid i håp om at forfatteren vil gjøre det godt igjen. Jeg låser meg inn i en annen verden, stenger rapporter, assignments, tester, LABS og annet stress ute, som en struts i Australia, som en nordmann i New Zealand. "There's a cold, easy glow dancing over our street". På onsdag skal jeg likevel på konsert med The Jezabels, og jeg har meldt meg på 17. mai feiring med ANSA. Jeg har egentlig ikke tid, jeg har ikke bunad, men en is eller mange skal jeg likevel få til. "I scream, you scream, we all scream for ice cream!"
Abonner på:
Innlegg (Atom)