På New Zealand savnet jeg roen. Det var alltid noe jeg burde gjøre, finne ut av eller fikse. Det var alltid noe jeg ikke forsto, og alt krevde en innsats. Ja, bare det å finne havregryn og melk på butikken var et lite prosjekt i seg selv. Jeg savnet å kunne lene meg på hverdagens rutiner, savnet tryggheten fra det kjente. Det var godt å komme hjem, få en klem av mamma og skravle med gode venninner. Fint å forstå alt som sies, også det som uttales mellom linjene, og lene seg på alt som alltid har vært sånn som de. Godt at folk kjenner meg så jeg ikke trenger "gjøre et inntrykk". Fint å ha noen å ringe hvis man vil finne på noe helt ordinært en helt vanlig dag. Det var godt å komme hjem.
Det er snart et år siden jeg kom hjem, og rastløsheten har kommet tilbake. Norge føles lite, Trondheim enda mindre. Det er en evig runddans av dager, uker og måneder med akkurat det samme: mat, skole, soving, sosialisering og kanskje litt trening. Sånn er hverdagen, den har ingen nye, overraskende ingredienser. Alt det jeg lengtet hjem til, har blitt det jeg nå lengter bort fra. Jeg spiler Ticket to ride, og drømmer om roadtrip i USA. Jeg scroller gjennom Instagram, og vil på street art-city-walks i Europa. La meg ta den transibirske jernbanen eller backpacke i Sør-Amerika. La meg se kjente monumenter og overdådige minnesmerker, rare bygninger og store underverk. Jeg vil seile jorden rundt, selv om jeg blir sjøsyk før jeg når Stavern, og sykle Benelux-landene på tvers. Jeg vil se solen stige opp over savannene i Tanzania, klatre Kilimanjaro og la Victoria Falls ta pusten fra meg. Hakuna Matata. Jeg vil se de gamle pyramidene, rusle rundt ved foten av sovende Pompeii og danse tango i Buenos Aires. Jeg vil spare på rytmene fra Cape Town, de eksotiske luktene fra Rangoon og det majestetiske synet av Taj Mahal...
Reisefeberen river i meg. Min nesten-ikke-eksisterende sommerferie kan nesten ikke komme fort nok for jeg er åpen for nye impulser. Jeg er så sulten på livet at sansene verker, er klar for gjennomtrekk og hornorkester. Wanderlust. Jeg er reiseklar!
Velkommen I clubben! The club of travelbug-contaminated people, that is. Unfortunately there is no cure, you can only try to ease the symptoms. By travelling 😛
SvarSlettI know How you feel. I mede my plans for october. But even with a mini break in June, that is Still too far away! Need another break somewhere in between😀
Travel away. Meet people. See places! Live life! You deserve it!
Klem!
Sarah
True story! And the longer it's been since my last travel, an increasingly number of sentences starts with "when I was in...". Wanderlust's hijacking of the mind! Where are you off to in October and June? Safe travels!
Slett