hjem

Her i New Zealand drar jeg alltid «hjem til Auckland». Det føles alltid så feil. Det er som om ordene ikke passer sammen, men kanskje en dag, en gang når jeg er tilbake i Norge, da blir kanskje Auckland, New Zealand litt hjemme? Eller hvis jeg tilbringer én uke her uten å ordne og fikse? En uke i Auckland uten å besøke lesesaler og biblioteket. En uke i Auckland uten skole og stress, som turister, ikke flittige, forvirrede studenter… Det er det vi skal, jeg og Tia, jobbe med forholdet vårt til Auckland. I stede for en uke på en Stillehavsøy skal vi være turister i egen by. Besøke French Marked, bestige Mount Eden, spise i Skytower, og dra på vintur på Waiheke. Vi skal være helt om dagen og helt om natten, la hjertet synge fritt og se sola skinne, også i Auckland. En hel uke skal vi bare være alene hjemme i Auckland.

eksamensperiode

Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode. Jeg har hatt en eksamen, to gjenstår. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, hvordan det går. Jeg stresser meg opp, stresser meg ned. Snakker med mamma på telefonen. Jeg leser, og samtidig ikke. Jeg er rastløs, men orker ikke trene. Jeg kjøper meg motivasjonskaffer i lange baner, jeg er på mitt tredje kaffekort bare på POD cafeen. De ansatte der kjenner bestillingen min «by heart», og gir meg komplimenter for leppestiften min. It rocks, må man rocke seg opp når man kjeder seg så fælt.

Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.

the best little capital in the world

Vi bestemte oss bare for å dra. Tia og jeg bestemte oss for å dra selv om eksamen lurte i det fjerne for vi hadde ligget fastklemt under en uoverkommelig bunke med innleveringer så ufattelig lenge. Vi måtte gjøre noe annet! Vi trengte noe annet! Vi trengte det så veldig at en kveld etter håndballtrening, da eventyrlysten bruste i blodet, bestilte vi billetter til Wellington. Wellington som ble kåret til "the best little capital in the world” av Lonely Planet for noen år tilbake. Selvfølgelig skulle vi dit!

Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.

Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!