om å glede seg

Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å starte dagen med en dusj «med trøkk i», i stede for sparedusj+ typen som på en god dag ligner ei skur i Bergen, der temperaturen er «passe» hele tiden i stede for å skifte mellom «brenn levende» og «frys ihjel nå» raskere enn trafikklysene skifter farge. Jeg gleder meg til det norske trafikkbildet der folk kjører på den riktige siden av vegen, og lys og gangfelt i større grad er lagd på de gående premisser. Jeg gleder meg til Sigdals knekkebrød med Jarlsberg og paprika til frokost, sammen med traktekaffe og et stort glass TINE melk. Jeg gleder meg til norsk mat, mat, mat, mat, bare den er norsk! Jeg gleder meg til folk med store intimsoner og normalt forhold til "public affection". Jeg gleder meg til vaksemaskiner som ikke spiser klær, og klær som ikke går i stykker hvis du puster på dem, fine klær, og en mote som ikke lar pupper og rumpeballer falle ut i alle retninger. Gleder meg til å hoppe inn i kosebuksa eller pysjbuksa så det ser ut som jeg skal passe sofaen og ikke løpe en mil eller noe annet gæli (treningstights når man skal spise pottis blir for feil!), og normale strømuttak så adapter kan glemmes uten krisesituasjoner. Jeg gleder meg til å løpe ute, puste inn frisk luft og ha plass. Plass til å snurre, plass til å være, plass til å puste, et helt hus, en hel veranda som ikke ødelegges av naboens basskasser eller dueskitt. Jeg gleder meg til sommervarme hus og norsk sommersol. Gleder meg til å møte på folk jeg kjenner helt uten å planlegge, gleder meg til å kjenne mange, møte bekjente med et "hei" i forbifarten fordi jeg skal møte noen, være et sted som ikke er skole. Jeg gleder meg til å leve et sted der jeg skjønner systemet, skjønner politikken, skjønner det som ikke sies. Gleder meg til å kunne lese mellom linjene igjen, le på de riktige stedene, være morsom mest med vilje. Men aller, aller mest gleder jeg meg til å se igjen alle dere som bor i fine, lille Norge, aller mest gleder jeg meg tli å se igjen akkurat deg. Gleder meg, gleder meg, gleder meg! Gleder meg til å komme hjem!

eksamensperiode

Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode. Jeg har hatt en eksamen, to gjenstår. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, hvordan det går. Jeg stresser meg opp, stresser meg ned. Snakker med mamma på telefonen. Jeg leser, og samtidig ikke. Jeg er rastløs, men orker ikke trene. Jeg kjøper meg motivasjonskaffer i lange baner, jeg er på mitt tredje kaffekort bare på POD cafeen. De ansatte der kjenner bestillingen min «by heart», og gir meg komplimenter for leppestiften min. It rocks, må man rocke seg opp når man kjeder seg så fælt.

Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.

Ja, vi elsker dette landet!

"Hva skal du på 17. mai," begynner vi å spørre nesten før mai måned har meldt sin ankomst. Vi pusser sølv, pusser finstas, stryker flagg og hamstrer fryseren full av iskrem. Vi leker ikke nasjonaldag! Nå henger bunaden fint på hengeren sin hjemme hos mamma og pappa, og jeg har hatt det så travelt at når dagen kommer må jeg bare "ta noe jeg har i skapet". Vi skipper 17. mai frokost for å sove litt lenge, det har ikke blitt så mye av det i det siste. Når vi tilslutt suser avgårde med finstasen på, går våre medbeboere ut med søpla som om det er en hvilken som helst annen dag.  

"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.

Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...

Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"

17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.

Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!

life is short, stay awake for it

Mengden kaffepulver i NZ-koppen øker i takt med trøttheten om morgenen, selv med melk kan den defineres som svart. Jeg kjenner innsiden av ingeniørbiblioteket like godt som min egen bukselomme. "I am probably unavailable for social events til after exams, sorry!" som det sto i en status på Facer her om dagen. Jeg spiser havregrøt til frokost, havregryn til lunsj og havregryn og cornflakes til kvelds. Jeg flytter inn på skolen, kjører heldags, og blir så sliten dagen etter at jeg blir hjemme og leser bok. Jeg likte ikke slutten på "Hevnen" av Val McDermid, og fullfører "Cross and Burn" på rekordtid i håp om at forfatteren vil gjøre det godt igjen. Jeg låser meg inn i en annen verden, stenger rapporter, assignments, tester, LABS og annet stress ute, som en struts i Australia, som en nordmann i New Zealand. "There's a cold, easy glow dancing over our street". På onsdag skal jeg likevel på konsert med The Jezabels, og jeg har meldt meg på 17. mai feiring med ANSA. Jeg har egentlig ikke tid, jeg har ikke bunad, men en is eller mange skal jeg likevel få til. "I scream, you scream, we all scream for ice cream!"

murphy’s law

Du syns kanskje livet ditt er litt trått og kjedelig om dagen, og ville gjerne drømme deg avgårde til den andre siden av kloden? Vil du se noe annet enn den komfortsonen du lever innenfor, og slippe forpliktelser og altfor mange gjøremål på agendaen? Vel, det jeg vil og! Velkommen til frustrasjonens rike, Auckland, der Murphy’s law regjerer!

«Anything that can go wrong, will go wrong.»

La meg ta det hele fra begynnelsen. Jeg har ordnet og fikset meg gjennom en to-do-liste lenger enn et vondt år. Da lørdagen kom, var det eneste som gjensto alt det som måtte fikses via Internett. Jeg ladet derfor opp Pcen, dobbeltsjekket at den var fulladet så jeg ikke trengte ta med lader, og tuslet ned til kafeen lenger ned i gata. Jeg trykket på På-knappen, ingen ting skjedde. Jeg trykket igjen, men det var ingen reaksjon. Jeg trykket og trykket og trykket, men skjermen var svart som natta. Jeg prøvde å lade den opp hjemme uten hell, og har måttet innse harde fakta: Et eller annet sted mellom 430 og 380 Queen Street, avgikk min kjære PC med døden. Ironisk nok var det siste den lot høre fra seg en av favorittlåtene fra Razika: «Unnskyld at jeg bare drar avgårde, jeg skulle gjerne blitt. En drøm ble sann da du kysset meg, og nå har du noe som er mitt. [...] For du er ikke med meg her i kveld og du vet at jeg savner deg likevel...»

Jeg lot likevel det problemet ligge inntil videre, da jeg mente det var enda viktigere å skaffe seg nye TOMS på en søndag. Dette måtte kjøpes i Newmarked, en busstur unna, da Sitka i følge Google var den eneste butikken som solgte disse i nærheten av Auckland Central. «Ja, da kan jeg jo fikse busskort med studentrabatt samtidig,» tenkte jeg optimistisk, det var på den tiden jeg fremdeles visste hva optimisme var. Du trodde kanskje busskortsystemet hjemme er tungvint, prøv dette!

Først må man på skolen og stå i kø for selve busskortet. Der registrerer man diversse detaljer som feks din NZ-adresse, og så setter man inn penger på kortet. Deretter må man registrere kortet online, vente litt, og så er det aktiviert. Du er dog bare registrert som busskunde, ikke student. For å gjøre det, må du registrere deg på ytterligere en nettside, samt finne et transportkontor som registrerer «student consession» på kortet ditt. Jeg manglet selvfølgelig en internettregistrering, og PCene på bussterminalen kunne ikke brukes til dette formålet. Ettersom jeg var tom for Internettbruk på telefonen, måtte jeg først kjøpe 1 GB mer datatrafikk, for så å kunne registrere og søke og ordne det som måtte fikses. Og så på ny snakke med fyren i luka som registrerte ytterligere. Etter at den tålmodighetsprøven var sånn nogenlunde bestått, kunne jeg busse meg avgårde til Newmarked bare for å konkludere med at TOMS skoa var utsolgt i min størrelse. All that for nothing! (Ja, ikke helt da. På veg hjem fant jeg tilfeldigvis en butikk som også solgte TOMS, så «fuck Google, ask me»!).

Først søndag kveld gikk omfanget av PC-dødsfallet opp for meg, både i form av fiksing og penger. Det hele var så forstyrrende å tenke på, at jeg dro ned for å trene litt etter klokken 22. Da var selvfølgelig treningssenteret tilknyttet leilighetene stengt, så jeg endte opp med å løpe tilfeldig rundt i Aucklands gater dvs jeg fant meg en rundt jeg løp rundt og rundt i 30 minutter sånn at jeg ikke skulle rote meg bort. Stas.

Mandag skulle vi få vårt nybestilte BigPipe-Internett, men mandagen både kom og gikk uten at det var på plass, enda modem var både innkjøpt og oppsatt. Hvorfor? Antagelig fordi modemet må settes opp med vedlagt CD-rom, men det er...var...det bare min PC som hadde. Vårt x’te besøk hos Impression på jakt etter et ekstra nøkkelkort til bygningen var heller ikke kommet, det var faktisk ikke bestilt i det hele tatt! Vi fant ikke kontoret til PGSA der vi skulle få det magiske klistremerke som sier at vi er postgraduates, i stede fant jeg ut at det å sende pakke til Norge, koster mer enn selve innholdet. Vi har fremdeles ikke fått 18+-kortet vi har bestilt, og går derfor fremdeles på byen med pass som legitimasjon så folk ikke skal tro at jeg er 10 år yngre enn det jeg faktisk er. Vi venter stadig på at studentvisumet vårt skal ankomme så det går an å få seg bankkonto, og dermed slippe å løpe som noen tullinger i banken hver torsdag for å betale. Ja, man trenger også en bankkonto for å melde seg inn på treningssenteret her. Det sier seg selv at jeg ikke var i det beste humøret da jeg møtte opp til andre forelesning med CIVIL 790 Civil Engineering Administration.

Fokuset i første forelesning hadde stort sett vært en konkurranse vi skulle ha mot et annet universitet, en konkurranse hvis engasjement sank for da det ble klart hvor mye arbeid det ville medføre. Ny, spesialtilpasset software å sette seg inn i, innleveringer hver mandag i 8 uker og gruppearbeid – alle sånne ting man bør skygge unna som utvekslingsstudent. Det at jeg burde ha lest kursbeskrivelsen litt mer nøye, ble enda klarere da foreleser begynte å preke om totalentrepriser, kontraktinngåelse, underentreprenører. lover og regler. I’ve heard it all before! En rask titt på CECIL, UoA svar på It’s Learning, viser at jeg har hatt ca 90 % av faget tidligere. Great. Jeg får samtidig stadige notifications på Facebook fra gruppearbeidets egne gruppe om hva som skjer og hva som må gjøres. Just great.

«For every problem there is a solution,» heter det, så jeg søkte mot biblioteket og skole-PC for å få vekk noen av punktene på to-do-lista, og finne ut hvilken PC jeg vil kjøpe. Dessverre for meg var Internett på alle skole-PCene nede på daværende tidspunkt. Can you see the irony?

Venter man lenge nok, går det over. Venter man lenge nok, er Internett oppe og går igjen. Etter noen timer med nettet, kunne jeg konkludere med at det står nå mellom Samsung Ativ Book 9 Plus og Dell XPS 13 Ultrabook, eventuelt også mellom Asus Zenbook UX301/UX31LA eller Acer Aspire S7. Innspill, anyone? Jeg fikk registrert at jeg er utenlands hos UD, undersøkt hvilken kalkulator jeg har lov til å bruke på eksamen, og konkludert med at boken jeg skulle ha i det ene faget, er utsolgt fra forlaget. Jeg har funnet ut at for å få igjen penger på reiseforsikringen ift PCen må jeg levere den inn til reperasjon slik at de kan skrive en bekreftelse på det jeg allerede vet, at den er død, for forsikringsselskapet trenger det svart på hvitt! Ja, og så må jeg selvfølgelig fylle ut et skadeskjema. Another form!? Og så, og så, og så kom jeg ikke lenger for klokka var 21 og biblioteket stengte. WHAT!? Det skulle ikke vært lov å sitte så lenge på skolen så tidlig i semesteret! Jeg trøstespiser sushi til middag, innfører sushi-mandag.Det er jo sunt med fisk!

Det står tirsdag i kalenderen, og det er en uke siden forrige innlegg. En uke med fiksing og ordning. En kaotisk uke der jeg har prøvd å skjønne hvordan ting henger sammen, hva som skjer, og hva man skal gjøre. Hvilke fag skal jeg ha? Hva er det egentlig man skal lære, og hva skal leses? Hvor er egentlig det bygget og det rommet jeg har forelesning i nå, og når i alle dager skal jeg rekke alt det jeg skulle ha gjort? Det ser ut som fargetusjer, penn og blyant har eksplodert i planleggeren min der jeg har streket og skrevet for å få med meg alt, rekke alt, skjønne alt. I URBPLAN 703 kommer jeg på gruppe med ei jente fra Kina. Hun er veldig hyggelig, men har lite like peiling på reglene til The Council of Auckland som det jeg har. I tillegg er befaringsstedet vårt en times fergetur unna. Jeg formelig ser arbeidsmengden øke foran mitt indre øye, og skuldrene trekker seg atumoatisk mot ørene. Planleggerene snakker om alt de har lest, hvor viktig og oppklarende det er, jeg har kun sett på bokas forside. «Jeg tror det er disse to fagene som har størst pensum,» sier hun ene, av typen besserwisser/better-to-do-it-today-than-wait-until-tomorrow-typen, og fortsetter med en lang utgreining om bruk av lesebrett til skolebøker. Jeg antar hun mener vel. Jeg går ut av forelesningen uten å ha fått med meg noe som helst.

Jeg og Tia heiser opp og ned i Engineeringbygget på jakt etter en foreleser som ikke svarer på mail, i et siste forsøk på å bli kvitt CIVIL 790. Vi henvises som jojoer mellom 10. og 11. etasje. Det føles som om ingen kan hjelpe oss, som om ingen kan hjelpe oss, som om alt vi møter er lukkede dører. Mens Tia spiser lunsj, sender jeg mail til tre andre personer på fakultet i ren desperasjon. Gruppearbeid og byggeplassdrift all over again, nei takk! Jeg vet jeg stresser meg opp over ingen ting, og likevel har jeg mest lyst til å sette meg ned og gråte. Hva i alle dager var det jeg skulle til New Zealand etter?

«Just when you are about to give up,

things are about to turn around in a grand way...»

Men så, plutselig og uten forvarsel, snur alt på et øyeblikk. Jarrod sender melding om at nøkkelkortet til leiligheten har kommet, og vi får endelig tak i professoren. Vi møter han på kontoret hans, og han vet hvor Larvik er, har vært på eskursjon til alle bomstasjonene(!) i Oslo. Og vi prater og prater om road safety og gemoetri, prater og prater oss inn i CIVIL 764 Highway Safety and Operations. For det er bare sånn det er, vi har fått CIVIL 764 og morna CIVIL 790, gruppearbeid og konkurranse. See you never! Vi har fått det faget vi så gjerne skulle hatt i forholdtil forhåndsgodkjenninger og studieprogresjon hos NTNU! Vi har fått CIVIL 764!

Og for første gang på lenge ser jeg at sola skinner, at vi er i New Zealand på eventyr, og at ting kan ordne seg her og. Og i stede for å klage om alt som ikke går veien, kan jeg og Tia sitte på kafe og se på verden, smile til verden, sole oss mens vi feirer med latte og latter for det er så fint med eventyr, det er så fint med eventyr som ender godt. For med de riktige fagene på timeplanen klarer jeg å tro at den emosjonelle berg-og-dalbanen jeg har kjørt siden jeg kom ned er over, at ting er fikset en gang for alle så det går an å lene seg tilbake og fokusere på skolearbeid eller bare nyte. Jeg trenger ikke mer, bare et lite tegn, et lite vårtegn, for å tro at dette er en enden på skjema-visa, at så fort jeg har bestemt meg for PC så vil bitene falle på plass og Auckland bli et fantastisk bildet, et fantastisk sted å være, et fantastisk sted å være meg. - For når alt går galt, Murphy, må det jo gå godt tilslutt?