put me out of my misery

Jeg trodde det skulle bli et oppgjør mellom Dell XPS 13 Ultrabook og Samsung Ativ Book 9 Plus, der jeg hadde bestemt meg for førstnevnte, men så seilte Lenovo Ideapad Yoga 2 Pro inn som kandidat i siste liten, etter anbefaling fra tre personer som, etter min mening, har litt peiling på PC. Både Dell og Lenovo er gode PCer, sier både tester og ekspertene mine, men hva jeg til syvende og sist velger, er opp til meg, hva jeg prioriterer, og det er jo nettopp det som er problemet. WWJD – eller jeg da?

Begge maskinene kommer med Windows 8.1 (64-biters), har fjerde generasjon Intel® Core™ i7 prosessor, Intel HD Graphics 4400 grafikkort og full HD-oppløsning. De veier omtrent det samme (1,37 vs Lenovos 1,39 kg), og jeg tenkte å kjøpe maskinene med 8 GB minne og 256 GB SSD-harddisk eventuelt. Hoved motargumentet mitt mot Lenovo er vel at det er et merke jeg ikke har hørt noe særlig om tidligere (selv om «alle» IT-mennesker visstnok har det), den oransje fargen som stort sett er det som er tilgjengelig (yeah, whatever, det er viktig faktisk!), og at Dell-maskina har bedre batterilevetid. Samtidig liker jeg bedre snarveiene på Lenovo-tastaturet, og den har i tillegg HDMI-utgang. For en liten TV-slave som meg er jo det litt viktig, men et Google-søk viser at det er mulig å kjøpe en HDMI and mini display port og så kan Dell også kobles til LED TV. Skjermen er også langt bedre på Lenovo-maskina (oppløsning på 3200 x 1800 mot Dells 1920 x 1080), men det er jo noe jeg egentlig ikke legger merke til med mindre jeg ser på film med noen som faktisk bryr seg. Begge maskinene har høyglanset berøringsskjerm, men Lenovoen kan i tillegg brukes som pad. Litt usikker på om det er et pluss eller en ulempe før jeg har prøvd det…

Jeg tror jeg prioriterer som følgende (jeg advarer alle dataeksperter, dere kommer til å rive dere i håret over slike prioriteringer!):
1) tastatur/pekeplate (Dell – Lenovo 0-1 → Dell har så teite snarveier!)
2) batterilevetid (Dell – Lenovo 1-1 → 8:47 mot 6:34 i en tu.no sin test)
3) design (Dell – Lenovo 2-2 → såfremt Lenovo kan fås i annen farge enn oransje!)
4) kjøling/støynivå (Dell – Lenovo 2-3)
5) tilkoblingsmuligheter (Dell – Lenovo 2-4)
6) pris (Dell – Lenovo 3-4 → Dell ligger en 1000-1500 kr under konkurrenten)
7) diskhastighet & ytelse (Dell – Lenovo 4-5 → innbiller meg at de er ganske like)
8) skjerm (Dell – Lenovo 4-6 → klart bedre oppløsning hos Lenovo)

Hadde jeg vektlagt alt like mye, hadde det altså blitt en Lenovo, men det er nok 1-3 eller kanskje 1-5 som er de viktigste punktene for mitt bruk, ettersom prisen i denne sammenheng er relativt lik. Det er ikke rart det er vanskelig å bestemme seg, det er ganske dødt løp spør du meg, men jeg ser jo at Lenovoen drar mot seierspallen. Men så er det et mer ukjent merke for meg da, og den gamle, stasjonære Dell-maskina mi var virkelig en pålitelig traver… What to do, people!? Noen formeninger/erfaringer/hørt noe som kan hjelpe beslutningsvegring.no? Someone tell me what to do!

what seem to be the problem...

Den store get-away-weekenden ble avlyst (dvs utsatt) til neste helg på grunn av den annonserte stormen som vi ikke har sett mye til. Kan man bruke paraply, er det per min definisjon ikke storm, men det var kanskje like greit at det ble utsatt så vi faktisk rakk bestille turen. Neste helg blir det derfor tur til The Waitomo Caves med Black Odyssey Tour, overnatting på YHA Waitomo Juno Hall og leie av bil med meg bak rattet. – Stay away from the roads, NZ!

Siden det ikke ble tur, ble fredagen brukt til Skype, veldig mye ingen ting og en tur på treningssenteret for å sjekke ut fasilitetene. Det var et aldri så lite kultursjokk for jentene her løfter ikke vekter, i hvert fall ikke på samme måte som hjemme. De har i tillegg sitt eget «jenterom» og der kan man utelukkende finne «jentevekter». Come on, people, give me some creds! Oki, det er sikkert bra for noen, men jeg føler meg degradert som «atlet», og tok det som et skikkelig slag i baugen for likestillingen. I stede for å se på alle gutta som troor de er så sterke og tar alle slags pussige løft, må jeg trene sammen med jenter med utringing og leppestift, som utelukkende tar pisse-på-gjerdet-som-en-hund-øvelsen og ikke svetter en dråpe. Ja, og ellers går de ut i spagaten selvfølgelig. Jo, takk, takk for meg.

Akkurat det samme sa PCen min en gang i forrige uke, og du kan tro jeg har prøvd å trykke liv i den igjen, uten resultat, den er svart som natta. Jeg konkluderte med at jeg måtte kjøpe ny, og oppsporet en reparasjons-sjappe, Geeks on Site, for å få en «ødelagt-bekreftelse» til forsikringsselskapet. Lørdag tok jeg derfor med meg Tia og satte kursen mot St. Lukes Shoppingmall som lå like ved. Da hadde jeg ringt og sagt fra om at jeg ville være der om en liten time. Alle vet at det er en ikke-eksisterende greie i mitt univers i utgangspunktet, men med x antall bussholdeplasser og busser og velge mellom, blir det ytterligere ikke-eksisterende.

Etter mye om og men fant vi endelig riktig bussholdeplass, og da hopper man på første buss som kommer, ja? Vi sjekket at den faktisk gikk til St. Lukes, men vi glemte å spørre hvilken retning den skulle etterpå. Ikke den samme som oss, for å si det sånn. I «stormende» regnvær trasket vi derfor 1 km tilbake mens vi delte én paraply, og ytterligere 1 km for å komme til riktig sted. Der la de fliser så vi ikke kunne komme inn – trodde vi, så vi gikk rundt for å ta bakdøra. En runde rundt bygget, og vi kunne konkludere med at det bare var en inngang så vi gikk tilbake, kom oss inn og banket på riktig kontordør. Ingen der. Jeg ringte dem, og de kunne fortelle at de hadde vært der, men dro kl 15 fordi jeg hadde sagt at jeg skulle være der innen en time. Klokka var 15.10. Irriterende, men fear enough. Han sa seg likevel villig til å ta turen tilbake, han ville være der innen 15 minutter sa han, og kom da vi hadde ventet i 45. 45 minutter med karaokeversjoen av «I will always love you,» signert den kinesiske flisleggeren, det er lørdagen sin! Jeg tok med meg PCen inn på kontoret, han trykket på på-knappen, og i det PCen startet opp som den aldri har gjort annet, spurte duden «What’s the problem?». - Blond much?

Jeg måtte derfor dra med meg ikke-akkurat-1,4-kg-PCen rundt på shoppingtur på St. Lukes. So many shops, so little time! Her i NZ er nemlig butikkene åpne hver dag, men til gjengjeld stenger de kl 18. Liker bedre det norske systemet med søndagsstengt ja! Selve storshoppinga foregikk på K-mart der vi fikk oss både neglelakkfjerner, treningshåndklær (must have når man treninger på treningssenteret her, både fordi det er regelverk og fordi man svetter som en gærning uten aircon), basic singlett og et skjørt(!), så mye nyttig her altså. Vi beholdt fokus all the way, så vi rakk til og med noen flere butikker og en pai, før vi dro på Countdown (matvarebutikk).  

"Skal vi gjøre hele shoppinga nå, eller tar vi det på butikken i byen i stede?" Effektivitet VS bærekapasitet. Selvfølgelig vant førstnevnte, og to stk frøkner dyttet alle varene i en handlekurv mens en sikkerhetsguid guidet oss gjennom alle de (nå) avlåste delene av senteret for at vi skulle få kortest vei å gå til bussholdeplassen. "Are you taking all that with you on the bus?" spurte han, og ristet på hodet og lo da vi svarte ja. Men vi kom oss både på riktig buss og hele veien vi hjem, dog med bavian-armer og en artig opplevelse på vegen. Var nemlig ikke bare sikkerhetsvakten som syns synd på oss, så en random bilist stoppet og spurte om han skulle kjøre oss hjem. "Thanks, but no thanks. We live literally just down the street," svarte jeg høflig, men han ga seg ikke, før jeg hadde satt plata på repeat sikkert fem ganger. Da gikk han over på "Wanna hook up some time!? I could take you out!". Tror fyren hadde hakk i plata, for selv ikke den stoppet opp på første forsøk, men etter å ha forklart at vi ikke var i byen særlig lenge, og at vi var veldig busy, stakk han tilslutt. Usikker på om det var fordi han tilslutt klarte lese mellom linjene (ikke interessert!) eller om det var fordi det kom bil bak. "Spurte han om vegen," undret Tia, hun hadde ikke fått med seg en døyt i alt bråket fra veien. Noe sånt ja.Vi avrundet en, tross alt, fin dag med hjemmelagd pizza signert Tia (før helga var omme, hadde vi spist hjemmelagd pizza tre dager på rad, god stemning!), nam, nam, og så film. Kos.

Kos ble det på søndagen og da vi gjorde nada helt til vi dro på trening kl 17. Det skal tross alt en del mascara og pudder til før jeg legger helt opp treningssenter-karrieren.Vi fikk løfta litt benk, benkpress, du vet, alle sånne ord som gjør at det nesten høres ut som jeg har peiling. Jeg trener alltid etter innfallsmetoden. Når man ikke har trent på aldri så lenge, straffer det seg. Allerede samme kveld hadde jeg vondt i hele kroppen, og det ble ikke akkurat bedre utover i uka. Kanskje det gamle skroget må på EU-kontroll?

murphy’s law

Du syns kanskje livet ditt er litt trått og kjedelig om dagen, og ville gjerne drømme deg avgårde til den andre siden av kloden? Vil du se noe annet enn den komfortsonen du lever innenfor, og slippe forpliktelser og altfor mange gjøremål på agendaen? Vel, det jeg vil og! Velkommen til frustrasjonens rike, Auckland, der Murphy’s law regjerer!

«Anything that can go wrong, will go wrong.»

La meg ta det hele fra begynnelsen. Jeg har ordnet og fikset meg gjennom en to-do-liste lenger enn et vondt år. Da lørdagen kom, var det eneste som gjensto alt det som måtte fikses via Internett. Jeg ladet derfor opp Pcen, dobbeltsjekket at den var fulladet så jeg ikke trengte ta med lader, og tuslet ned til kafeen lenger ned i gata. Jeg trykket på På-knappen, ingen ting skjedde. Jeg trykket igjen, men det var ingen reaksjon. Jeg trykket og trykket og trykket, men skjermen var svart som natta. Jeg prøvde å lade den opp hjemme uten hell, og har måttet innse harde fakta: Et eller annet sted mellom 430 og 380 Queen Street, avgikk min kjære PC med døden. Ironisk nok var det siste den lot høre fra seg en av favorittlåtene fra Razika: «Unnskyld at jeg bare drar avgårde, jeg skulle gjerne blitt. En drøm ble sann da du kysset meg, og nå har du noe som er mitt. [...] For du er ikke med meg her i kveld og du vet at jeg savner deg likevel...»

Jeg lot likevel det problemet ligge inntil videre, da jeg mente det var enda viktigere å skaffe seg nye TOMS på en søndag. Dette måtte kjøpes i Newmarked, en busstur unna, da Sitka i følge Google var den eneste butikken som solgte disse i nærheten av Auckland Central. «Ja, da kan jeg jo fikse busskort med studentrabatt samtidig,» tenkte jeg optimistisk, det var på den tiden jeg fremdeles visste hva optimisme var. Du trodde kanskje busskortsystemet hjemme er tungvint, prøv dette!

Først må man på skolen og stå i kø for selve busskortet. Der registrerer man diversse detaljer som feks din NZ-adresse, og så setter man inn penger på kortet. Deretter må man registrere kortet online, vente litt, og så er det aktiviert. Du er dog bare registrert som busskunde, ikke student. For å gjøre det, må du registrere deg på ytterligere en nettside, samt finne et transportkontor som registrerer «student consession» på kortet ditt. Jeg manglet selvfølgelig en internettregistrering, og PCene på bussterminalen kunne ikke brukes til dette formålet. Ettersom jeg var tom for Internettbruk på telefonen, måtte jeg først kjøpe 1 GB mer datatrafikk, for så å kunne registrere og søke og ordne det som måtte fikses. Og så på ny snakke med fyren i luka som registrerte ytterligere. Etter at den tålmodighetsprøven var sånn nogenlunde bestått, kunne jeg busse meg avgårde til Newmarked bare for å konkludere med at TOMS skoa var utsolgt i min størrelse. All that for nothing! (Ja, ikke helt da. På veg hjem fant jeg tilfeldigvis en butikk som også solgte TOMS, så «fuck Google, ask me»!).

Først søndag kveld gikk omfanget av PC-dødsfallet opp for meg, både i form av fiksing og penger. Det hele var så forstyrrende å tenke på, at jeg dro ned for å trene litt etter klokken 22. Da var selvfølgelig treningssenteret tilknyttet leilighetene stengt, så jeg endte opp med å løpe tilfeldig rundt i Aucklands gater dvs jeg fant meg en rundt jeg løp rundt og rundt i 30 minutter sånn at jeg ikke skulle rote meg bort. Stas.

Mandag skulle vi få vårt nybestilte BigPipe-Internett, men mandagen både kom og gikk uten at det var på plass, enda modem var både innkjøpt og oppsatt. Hvorfor? Antagelig fordi modemet må settes opp med vedlagt CD-rom, men det er...var...det bare min PC som hadde. Vårt x’te besøk hos Impression på jakt etter et ekstra nøkkelkort til bygningen var heller ikke kommet, det var faktisk ikke bestilt i det hele tatt! Vi fant ikke kontoret til PGSA der vi skulle få det magiske klistremerke som sier at vi er postgraduates, i stede fant jeg ut at det å sende pakke til Norge, koster mer enn selve innholdet. Vi har fremdeles ikke fått 18+-kortet vi har bestilt, og går derfor fremdeles på byen med pass som legitimasjon så folk ikke skal tro at jeg er 10 år yngre enn det jeg faktisk er. Vi venter stadig på at studentvisumet vårt skal ankomme så det går an å få seg bankkonto, og dermed slippe å løpe som noen tullinger i banken hver torsdag for å betale. Ja, man trenger også en bankkonto for å melde seg inn på treningssenteret her. Det sier seg selv at jeg ikke var i det beste humøret da jeg møtte opp til andre forelesning med CIVIL 790 Civil Engineering Administration.

Fokuset i første forelesning hadde stort sett vært en konkurranse vi skulle ha mot et annet universitet, en konkurranse hvis engasjement sank for da det ble klart hvor mye arbeid det ville medføre. Ny, spesialtilpasset software å sette seg inn i, innleveringer hver mandag i 8 uker og gruppearbeid – alle sånne ting man bør skygge unna som utvekslingsstudent. Det at jeg burde ha lest kursbeskrivelsen litt mer nøye, ble enda klarere da foreleser begynte å preke om totalentrepriser, kontraktinngåelse, underentreprenører. lover og regler. I’ve heard it all before! En rask titt på CECIL, UoA svar på It’s Learning, viser at jeg har hatt ca 90 % av faget tidligere. Great. Jeg får samtidig stadige notifications på Facebook fra gruppearbeidets egne gruppe om hva som skjer og hva som må gjøres. Just great.

«For every problem there is a solution,» heter det, så jeg søkte mot biblioteket og skole-PC for å få vekk noen av punktene på to-do-lista, og finne ut hvilken PC jeg vil kjøpe. Dessverre for meg var Internett på alle skole-PCene nede på daværende tidspunkt. Can you see the irony?

Venter man lenge nok, går det over. Venter man lenge nok, er Internett oppe og går igjen. Etter noen timer med nettet, kunne jeg konkludere med at det står nå mellom Samsung Ativ Book 9 Plus og Dell XPS 13 Ultrabook, eventuelt også mellom Asus Zenbook UX301/UX31LA eller Acer Aspire S7. Innspill, anyone? Jeg fikk registrert at jeg er utenlands hos UD, undersøkt hvilken kalkulator jeg har lov til å bruke på eksamen, og konkludert med at boken jeg skulle ha i det ene faget, er utsolgt fra forlaget. Jeg har funnet ut at for å få igjen penger på reiseforsikringen ift PCen må jeg levere den inn til reperasjon slik at de kan skrive en bekreftelse på det jeg allerede vet, at den er død, for forsikringsselskapet trenger det svart på hvitt! Ja, og så må jeg selvfølgelig fylle ut et skadeskjema. Another form!? Og så, og så, og så kom jeg ikke lenger for klokka var 21 og biblioteket stengte. WHAT!? Det skulle ikke vært lov å sitte så lenge på skolen så tidlig i semesteret! Jeg trøstespiser sushi til middag, innfører sushi-mandag.Det er jo sunt med fisk!

Det står tirsdag i kalenderen, og det er en uke siden forrige innlegg. En uke med fiksing og ordning. En kaotisk uke der jeg har prøvd å skjønne hvordan ting henger sammen, hva som skjer, og hva man skal gjøre. Hvilke fag skal jeg ha? Hva er det egentlig man skal lære, og hva skal leses? Hvor er egentlig det bygget og det rommet jeg har forelesning i nå, og når i alle dager skal jeg rekke alt det jeg skulle ha gjort? Det ser ut som fargetusjer, penn og blyant har eksplodert i planleggeren min der jeg har streket og skrevet for å få med meg alt, rekke alt, skjønne alt. I URBPLAN 703 kommer jeg på gruppe med ei jente fra Kina. Hun er veldig hyggelig, men har lite like peiling på reglene til The Council of Auckland som det jeg har. I tillegg er befaringsstedet vårt en times fergetur unna. Jeg formelig ser arbeidsmengden øke foran mitt indre øye, og skuldrene trekker seg atumoatisk mot ørene. Planleggerene snakker om alt de har lest, hvor viktig og oppklarende det er, jeg har kun sett på bokas forside. «Jeg tror det er disse to fagene som har størst pensum,» sier hun ene, av typen besserwisser/better-to-do-it-today-than-wait-until-tomorrow-typen, og fortsetter med en lang utgreining om bruk av lesebrett til skolebøker. Jeg antar hun mener vel. Jeg går ut av forelesningen uten å ha fått med meg noe som helst.

Jeg og Tia heiser opp og ned i Engineeringbygget på jakt etter en foreleser som ikke svarer på mail, i et siste forsøk på å bli kvitt CIVIL 790. Vi henvises som jojoer mellom 10. og 11. etasje. Det føles som om ingen kan hjelpe oss, som om ingen kan hjelpe oss, som om alt vi møter er lukkede dører. Mens Tia spiser lunsj, sender jeg mail til tre andre personer på fakultet i ren desperasjon. Gruppearbeid og byggeplassdrift all over again, nei takk! Jeg vet jeg stresser meg opp over ingen ting, og likevel har jeg mest lyst til å sette meg ned og gråte. Hva i alle dager var det jeg skulle til New Zealand etter?

«Just when you are about to give up,

things are about to turn around in a grand way...»

Men så, plutselig og uten forvarsel, snur alt på et øyeblikk. Jarrod sender melding om at nøkkelkortet til leiligheten har kommet, og vi får endelig tak i professoren. Vi møter han på kontoret hans, og han vet hvor Larvik er, har vært på eskursjon til alle bomstasjonene(!) i Oslo. Og vi prater og prater om road safety og gemoetri, prater og prater oss inn i CIVIL 764 Highway Safety and Operations. For det er bare sånn det er, vi har fått CIVIL 764 og morna CIVIL 790, gruppearbeid og konkurranse. See you never! Vi har fått det faget vi så gjerne skulle hatt i forholdtil forhåndsgodkjenninger og studieprogresjon hos NTNU! Vi har fått CIVIL 764!

Og for første gang på lenge ser jeg at sola skinner, at vi er i New Zealand på eventyr, og at ting kan ordne seg her og. Og i stede for å klage om alt som ikke går veien, kan jeg og Tia sitte på kafe og se på verden, smile til verden, sole oss mens vi feirer med latte og latter for det er så fint med eventyr, det er så fint med eventyr som ender godt. For med de riktige fagene på timeplanen klarer jeg å tro at den emosjonelle berg-og-dalbanen jeg har kjørt siden jeg kom ned er over, at ting er fikset en gang for alle så det går an å lene seg tilbake og fokusere på skolearbeid eller bare nyte. Jeg trenger ikke mer, bare et lite tegn, et lite vårtegn, for å tro at dette er en enden på skjema-visa, at så fort jeg har bestemt meg for PC så vil bitene falle på plass og Auckland bli et fantastisk bildet, et fantastisk sted å være, et fantastisk sted å være meg. - For når alt går galt, Murphy, må det jo gå godt tilslutt?

syvende far i huset

Jeg har hatt tre av fire fag, og det virker greit. Noen er mer spennende enn andre, noen mer arbeidskrevende, men sånn summa summarum, helt greit. Vi har fått oss gruppe i det som minner mistenkelig om Eksperter i team (så mye for fritak!), bare mye mer arbeidskrevende. På bakgrunn av sistnevnte hardtslående argument, har vi gått i skytteltrafikk mellom 10. og 11. etasje på ingeniørfakultetet for å finne en som kan være behjelpelig med å få oss inn på et mer relevant vegfag. Etter en runde som begynte å minne om syvende far i huset, kom vi til et tomt kontor og måtte derfor ta til takke med en mailadresse da han oppholder seg i Wellington til torsdag. Forhåpentligvis er han en av disse ASAP-mail-typene. På den runden møtte vi også foreleseren vår i det ene vegfaget vi faktisk har klart å melde oss på, så får vi bare håpe at han har glemt de norske studentene innen den tid. Kanskje litt mye å håpe på når duden visstnok er halvt svensk?

Det fine med foreleserne her er at de virker som de er veldig til stede for studentene, «we are here for you», så de vil gjerne at vi kommer innom kontorene deres eller sender mail dersom det skulle være noe eller det er noe vi lurer på. Det innebærer også at de gjerne vil «bli bedre kjent med oss» og vi har derfor hatt presentasjonsrunder høyt i klassen der vi har introdusert oss med navn, bakgrunn osv PÅ ENGELSK. Jeg følte meg som opphakket gelé etterpå, så skummelt var det. Det skumleste var kanskje at straffangebildet fra studentkortet mitt på samme tid befant seg oppe på whiteboardet - til skrekk og advarsel må man anta.

For ja, vi går i forelesning, men aller mest løper jeg og Tia hit og dit og prøver å fikse ting. Vi burde faktisk vært vaktmestere så mye som vi fikser! Hva vi har gjort på en helt vanlig tirsdag? Før skolen leverte vi inn inventarliste og vår to sider lange rapport dvs 21 fotnoter på hva som er galt med leiligheten (de slapp et kjempevedlegg i form av alle de fantastiske bildene vi har tatt av svarte merker og rustne plater). Vi purra og så på nøkkelkort til bygningen. For øyeblikket har vi bare et, og det betyr at den stakkaren som bare har nøkkel er avhengig av å komme samtidig med andre beboere, og så gå fra den etasjen de bor i. Her om dagen kom jeg derfor heseblesende opp trappene fra syvende etasje.

Tia hentet adgangskort til skolen i dag, noe jeg hentet på mandag samtidig som jeg hentet papirene vi trenger for søknad om tilgang (jadda, another form!). Vi kjøpte billetter til The Breaker’s game på fredag (spurte ETTER at jeg hadde betalt om det var basketball det var snakk om, smart!), rett og slett fordi det visstnok er en stor greie.

Det som ikke er en stor greie her, er derimot håndball, men at Norge ikke gjør det så verst på den fronten, har de fått med seg. «Oh, you’re from NORWAY!», sa de da vi meldte oss på håndballaget til universitetet. Bør kanskje nevne at jeg ikke har spilt på… veldig lenge!? Jeg skrev meg også opp på «creative writing-gruppelista», så får vi se hvordan det går. Fikk tips om at jeg ikke må sitte på gjerde når det gjelder «litteraturfestivalen» som er her i mai, de går visst fort!

Jeg prater med stadig flere av mine klassekamerater på NICAI fakultetet, og var derfor snar med å signe meg opp på klasselista deres. Vi er vel ikke akkurat arkitekter eller noe sånt, men folk er veldig hyggelig og klassen er liten så man forsvinner ikke helt i mengden. Det er noe vi liker, viggo-venneløse som vi er. Ja, helt venneløse er vi ikke, vi har jo fått invite til kaffedate med de franske gutta igjen.

back to uni

Før International Office åpnet klokken 9 mandag morgen, var jeg og Tia på plass som vanlig. Jeg har nå vært der så mange ganger at jeg tar i mot spørsmål fra mine medstudenter, og peker de i riktig retning. «I just like to hang out here, you know!»  

Ble om mulig enda mer lykkelig over mitt gule klistremerke da vi kunne suse forbi den allerede endeløse køen. Det gjorde forøvrig også vår kinesiske «venn» i blå jakke (som jeg tok i sniking på fredag) som på mystisk vis gikk fra å være bakerst i køen til å bli nummer fem inn. Det knurret godt inni meg, det var jo urettferdig! Men altså, nå har jeg og Tia utført «mission impossible» og levert visasøknaden, HURRA! I samme slengen hentet vi også hvert vårt studentkort med straffangebildene fra fotoboksen i Trondheim, og billettene til den store happeningen på onsdag, Orientation week concert staring Shapeshifter!

Mandag var også første skoledag, og etter at Tia hadde knipset et bilde av den søte, lille skolejenta, tuslet jeg avsted (i god tid!) til min først time i et fag jeg har helt på egenhånd. Jeg var ikke freak-out-stressa, men litt skummelt er det å være på egenhånd, men det gikk fint. Jeg fant frem (er en racer i å spørre om veien), jeg snakket med folk (kanskje større utfordring å holde kjeft), og jeg skjønte hva foreleser sa (selv om det var mer søvndyssende enn 5’er-bussen i bartebyen), hurra!

Opplegget her er litt annerledes enn hjemme da det gjerne er flere innleveringer underveis som totalt teller mellom 30-50 % av karakteren. Det hele avsluttes med en eksamen, men denne varer gjerne bare 2 timer. Jeg håper det betyr at jeg bare vil stresser halvparten så mye som jeg pleier gjøre hjemme!

the never-ending story

En skulle tro at det snart ikke var mer som kan fikses og ordnes og styres med, men her i NZ er det alltid noe, så vi rusa direkte fra visakø til PJ-kø. Hvorfor, undrer du, og det kan du spørre om. Jeg må nemlig i en alder av 27 fylle ut et fire sider langt skjema sånn at jeg får et ID-kort som vil bevise for alle og enhver at jeg er over 18. Over 18! Det er så en må le – og ikke minst føle seg greit ung og lovende når man entrer rommet sammen med alle de kvisete spirevippene som endelig er gamle nok for fyll og fanteri.

En PJ er altså intet pysjamasparty, men en eller annen slags rettsperson, selvfølgelig av den seriøse og ordentlige typen. Han var der for å bevitne at jeg er jeg (selv jeg kan jo være i tvil om det noen ganger), og at jeg er så gammel som jeg er (det er vel alle i tvil om stadig vekk!). Jeg kom med noen sedvanlige morsomheter, noe som besvart med en «really-look» selv tenåringsjenter ville hatt problemer med å etterape med samme effekt. Så jeg forsøkte holde meg taus som en østers, unntaket var når østersen måtte delta i høytlesning av en eller annen declaration á NZ á something year, og da jeg høyt og tydelig måtte si etter pysjmannen «I, Ellie…, declare that all the information given is correct and that…», og så «yes» på de riktige stedene. Det var rett og slett nummeret før giftemål! Det hele var så høytidelig, seriøst og skummelt at etterpå så jeg og Tia på hverandre og bare «skjedde det der virkelig?».

Når man ordner og styrer og fikser hele dagen, og «rutiner» er et fremmedord, er det fort gjort å glemme å spise. For å drukne lyden av skrikende mager, og styrke oss etter den seriøse opplevelsen, ble det smoothie på campus. Deretter bar det rett på gratis BBQ med PGSA (Postgraduate Students Association) der vi minglet som noen gærninger – syns vi selv. Vi møtte igjen vår franske venner, hilste på Uni guide MS, hilste på tyskeren fra en av de første dagene, kom i snakk med noen jenter fra NZ (ekstrapoeng!), og hilste på en haug med kinesere. I tillegg ble vi kjent med noen danske utvekslingsstudenter fra København, Ålborg og Ålhus, så «BAZINGA!» til alle dere som sa at timesvis med Krøniken-titting aldri ville betale seg!

this is very unfair

Jeg sto ikke så tidlig i visakø som jeg hadde tenkt fredag morgen. Det straffet seg. Da det var åtte personer foran oss i køen, fikk vi vite at de hadde gitt ut dagens «vi behandler søknaden din-kølapper», og det var bare å snu på hælen. «Kom tilbake klokken 14. Da ser vi hvor mange flere søknader vi rekker,» var beskjeden.

Like etter klokken 13.30 sto jeg og Tia fremst i visakø for livet har lært meg at det lønner seg å være tidlig ute (det er dog ikke all lærdom man velger å benytte seg av sånn til en hver tid). Da hadde jeg hatt koselige Skype-samtaler til de hjemme, prøvd PCene på biblioteket og gjort det mulig å kommentere på bloggen, noe jeg faktisk har fått flere etterlysninger etter (i fare for å quote en lang rekke norske kjendisbloggere: «Jeg har de fineste leserene!»). Kort fortalt: Jeg hadde brukt hele dagen på campus (betyr det at jeg allerede er klar for eksamen?). Jeg var likevel strålende fornøyd for nå, nå skulle det skje! Jeg skulle endelig kapre det etterlengtede dokumentet som skulle gjøre hverdagen i NZ til en dans på roser, ja, et skikkelig beachparty rett og slett. Den gang ei. Vår BFFs Vtoria sjekket papirene våre, og tror du ikke vi manglet noe!? Jeg så rødt, og det er definitivt ikke fargen på International Office!

Inn på biblioteket i en viss fart, logget på PC, logget på skoleområdet for å generere den [ord-som-ikke-egner-seg-på-trykk] Innvoice Statement, samtidig som man prøvde å begrense skjelling og smelling til et minimum. Hvor vanskelig kan det være å få et visum lissom? Jeg lover at jeg skal dra fra dette forbanna byråkratiske landet så fort eksamenene mine er overstått, dere har jo ikke en gang skikkelig Internett! Vi hadde allerede skrevet ut en rekke papirer til visasøknaden til overpris på en luguber asiatisk Internett kafé. Man får nemlig ikke printe på skolen uten studentkort, og man får ikke studentkort uten visa (har det slått dere at det noen ganger er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen?).

Vår første innskytelse var å stikke bort til helten Ron på treningssenteret og få han til fikse det der, men for undertegnede var tiden knapp, avstanden stor og frustrasjonen over alle grenser. Det rant over for meg da jeg snakket med Troy på bibliotekets «enquire-desk» (min nye bestevenn), så all oppgitthet, irritasjon og håpløshet var skrevet på meg med store bokstaver. «We don’t normally do this here, but this is very unfair…,» sa min helt i nøden, og skrev ut fra sin private konto for oss, mens han lovte å sende en mail til International Office for dette gikk jo bare ikke an! Aah, å høre han si det… Balsam for sjelen!

Du trodde det verste var over, ikke sant, at det var plankekjøring derfra og inn? Nei da, det der var bare starten på betongveggen. Med de riktige papirene i armen kunne vi stille oss i kø, stå i kø, stå rett opp og ned i en kø som sto bom stille, som sto mer dønn enn bilene i rushen i Trondheim, Oslo og Bergen til sammen. Venting gjør noe med deg, og for en utålmodig sjel som min, er det ikke snakk om noe positivt bidrag. Jeg ble snart «I don’t work here, I just act like it» og køpoliti, kort fortalt en skikkelig bitch. Jeg henviste folk i hytt og pine som selvutnevnt ekspert etter litt for mange turer til International Office. Jeg tok ikke fem flate for å sette hvis-du-sniker-dreper-jeg-deg-blikket i en stakkar, og så de som gikk i den andre luka som ikke hadde noe med visasøknader å gjøre. Begynte de å vandre litt forsiktig rundt inni køen min, var jeg ikke send med å plukke dem opp og plassere dem bakerst, der de hørte til, med et velfortjent «The line starts back there!». Ei kinesisk jente hevdet da at hun hadde stått der hele tiden, at hun bare måtte ordne en ting i forhold til søknaden, og ble stående. Jeg trodde jeg skulle koke over. Hvem må ikke ordne noe til søknaden lissom!? Jeg rullet med øynene, snakket høyt, og likevel sto hun på sitt. Jeg var ikke lite skadefro da damen i skranken nektet å betjene henne fordi hun hadde gått ut av køen. «You have to come back on Monday…» Noen ganger ser jeg ikke noe galt i skadefryd.

Etter å ha stått rett opp og ned og ventet i nesten 2 timer, var det endelig vår tur. Da var kl 15.50, kontoret stenger kl 16. Papirene våre ble velsignet med en gul «you’re good to go-sticker» som betyr at alt er i orden, vi må bare levere og betale på mandag. Oh heaven! Jeg trodde aldri et gult klistremerke skulle gjøre meg så lykkelig.

taco-torsdag

Da Tia og jeg rullet inn på Jarrods kontor i god tid før klokken 11, hadde vi rukket å gjøre altfor mye allerede. Vi hadde sjekket ut av Queen Street Backpackers, fått leiekontrakten lest over av en juridisk rådgiver på skolen, betalt «letting fee», «bond», leie og alle mulige avgifter på leiligheten i banken, og ordnet noen visa greier. Det er alltid noen visa greier som må fikses. Med nøkkel i hånda og store glis, rusa vi derfor tilbake til International Office for ytterligere visastyr, og nå – NÅ tror vi at vi har alt i boks så vi endelig kan levere på fredag. Om mulig enda gladere rusa vi derfor tilbake til hostellet der vi kastet i oss litt mat og plukket opp tingene våre.

Det viser seg at store ryggsekker er «conncting people» på samme måte som Nokia gjorde for noen tiår siden. På den korte bussturen fra hostell til leilighet, hadde vi prata med folk fra både Syria og Australia, og blitt rådet til å flytte tilbake på hostel av økonomiske grunner. Kanskje like greit at jeg ikke manøvrer livet mitt utelukkende etter slike!

Vel inne i leiligheten ble det organisering av «operasjon ingen-blindpassasjerer-kill-it», og innkjøp av diverse vaskemidler ettersom «professionally cleaned» er like mye verdt som en 10-øring. Vi hev derfor store mengder klær inn i fryseren og til vask i håp om å bli kvitt utøyet. Da det var gjort kom LisA & Fynne, og de gikk straks i gang med samme operasjon, mens jeg og Tia rusa av sted til Wearhouse, NZ svar på Europris. Utrykningen skyldtes selvfølgelig et akutt behov for et tørkestativ, men når man først er på shopping får man lett med seg andre småting av stor viktighet i kurven og, som hårføner, dopapir, kleshengere, vaskepulver osv.

Etter å ha rusa byen rundt hele dagen, var det fantastisk deilig å kunne synke ned på en stol i sitt eget hjem ved tacobordet, signert LisA og Fynne. - Taco/tex mex-torsdag er «trending» i NZ hvis dere lurte!