Det gjør vondt overalt! Siden søndag har hele kroppen min vært et skrikende "AU", og håndballtreningen på mandag gjorde definitivt ikke ting bedre. Selv underarmene gjør vondt, å le er verre en vaksine, og skal jeg sitte med bena i kryss, må jeg formelig løfte det andre over. Det er mulig all fiksinga tilslutt ble en betongvegg som jeg har møtt med hodet først litt for mange ganger, for i dag var jeg på veg på treningssenteret igjen for privat treningstime med helten Ron. Ron jobber nemlig på treningssenteret som personlig trener, og hadde derfor lovet å sette sammen et treningsopplegg for meg. And he did. Én time etter treningsstart kunne jeg gratulere meg selv med et nytt, smertefullt program. Bikini fitness next, just sayin'!
Ja, nå skal jeg vel ikke ta for hardt i. Kvelden ble nemlig avsluttet på Federal Delicatessen for dessert for å feire Line, kjæresten til Ron, sin nye jobb. Koselig selskap, alt for søt dessert, men det hindret meg jo ikke i å spise opp hele likevel. Ja, og så klarte jeg å prate meg selv inn i squash-trening i morgen. Det er like før jeg kan flytte inn på treningssenteret - sammen med en kiropraktor/fysioterapeut vel og merke!
Viser innlegg med etiketten trening. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten trening. Vis alle innlegg
onsdag 19. mars 2014
mandag 17. mars 2014
comeback
Mandag 17. mars gjorde frøkna comeback på håndballbanen, på intet mindre enn en internasjonal arena. Kiwiene virket reint starstruck av spilleren fra håndballnasjonen Norge, men det gikk fort over da de fikk se henne i aksjon. Over 6 år på benken har satt sine spor, men en gammel ringrev kan fremdeles imponere med en håndballfinte eller to. Livsløgnen lenge leve!
Hallen var varm og klam, og dama var derfor gjennomsvett allerede under oppvarmingspasningene. Teknikken var fremdeles der, muskelmassen hadde derimot dratt på ferie på ubestemt tid - sammen med kondisen. Snart var det derfor en blåhval med bavianarmer som løp rundt på en Reistad-mini-cup-bane og skjøt alle andre steder enn i nettet. Er det lov å holde en forsvarstale om mangel på klister, dårlige baller og noen takras av noen mål?
Den 2-timer lange seansen ble avsluttet med uhøytidelig match, og du kan jo selv se for deg kaoset når i hvert fall 50 % av spillerene ikke hadde spilt tidligere, og mange av de hadde vel ikke en gang sett en kamp. Folk er i veien, men de vet ikke helt hva de skal gjøre, og man vet ikke helt hva de kan finne på å gjøre. Alltid morsomt når man spiller med korsbåndskade, uten knebeskyttelse og feil sko. Forsvaret er en sky av virrvarr på midtbanen / all over the place, men siden dine medspillere fremdeles ikke vet noe om å "løpe seg fri" og tilsvarende "triks", blir det hele raskt en brytekamp av enmannsprestasjoner - eller skudd utenfra så fort de har fått ballen i god, gammeldags Reistad-mini-cup-stil. Ja, og så spiller man blanda lag her.
Da vi pakket sammen, kunne frøkna konkludere med i hvert fall et mål, til tross for at hun tidsvis lå mer på bakken enn hun sto på beina. Dog mulig det var kondisen sin feil. Med et knyttneveslag i ansiktet som siden har hovnet opp og gitt blåmerk (mulig det bare er egne øyne som ser det), kunne man alt i alt si seg godt fornøyd med økta, og fremover blir det derfor trening mandager og kamper tirsdager. - Om ikke nivået er helt hva man er vant til, får kondisen kjørt seg og vi har fått et eldorado av venner å ta av!
Hallen var varm og klam, og dama var derfor gjennomsvett allerede under oppvarmingspasningene. Teknikken var fremdeles der, muskelmassen hadde derimot dratt på ferie på ubestemt tid - sammen med kondisen. Snart var det derfor en blåhval med bavianarmer som løp rundt på en Reistad-mini-cup-bane og skjøt alle andre steder enn i nettet. Er det lov å holde en forsvarstale om mangel på klister, dårlige baller og noen takras av noen mål?
Den 2-timer lange seansen ble avsluttet med uhøytidelig match, og du kan jo selv se for deg kaoset når i hvert fall 50 % av spillerene ikke hadde spilt tidligere, og mange av de hadde vel ikke en gang sett en kamp. Folk er i veien, men de vet ikke helt hva de skal gjøre, og man vet ikke helt hva de kan finne på å gjøre. Alltid morsomt når man spiller med korsbåndskade, uten knebeskyttelse og feil sko. Forsvaret er en sky av virrvarr på midtbanen / all over the place, men siden dine medspillere fremdeles ikke vet noe om å "løpe seg fri" og tilsvarende "triks", blir det hele raskt en brytekamp av enmannsprestasjoner - eller skudd utenfra så fort de har fått ballen i god, gammeldags Reistad-mini-cup-stil. Ja, og så spiller man blanda lag her.
Da vi pakket sammen, kunne frøkna konkludere med i hvert fall et mål, til tross for at hun tidsvis lå mer på bakken enn hun sto på beina. Dog mulig det var kondisen sin feil. Med et knyttneveslag i ansiktet som siden har hovnet opp og gitt blåmerk (mulig det bare er egne øyne som ser det), kunne man alt i alt si seg godt fornøyd med økta, og fremover blir det derfor trening mandager og kamper tirsdager. - Om ikke nivået er helt hva man er vant til, får kondisen kjørt seg og vi har fått et eldorado av venner å ta av!
søndag 16. mars 2014
what seem to be the problem...
Den store get-away-weekenden ble avlyst (dvs utsatt) til neste helg på grunn av den annonserte stormen som vi ikke har sett mye til. Kan man bruke paraply, er det per min definisjon ikke storm, men det var kanskje like greit at det ble utsatt så vi faktisk rakk bestille turen. Neste helg blir det derfor tur til The Waitomo Caves med Black Odyssey Tour, overnatting på YHA Waitomo Juno Hall og leie av bil med meg bak rattet. – Stay away from the roads, NZ!
Siden det ikke ble tur, ble fredagen brukt til Skype, veldig mye ingen ting og en tur på treningssenteret for å sjekke ut fasilitetene. Det var et aldri så lite kultursjokk for jentene her løfter ikke vekter, i hvert fall ikke på samme måte som hjemme. De har i tillegg sitt eget «jenterom» og der kan man utelukkende finne «jentevekter». Come on, people, give me some creds! Oki, det er sikkert bra for noen, men jeg føler meg degradert som «atlet», og tok det som et skikkelig slag i baugen for likestillingen. I stede for å se på alle gutta som troor de er så sterke og tar alle slags pussige løft, må jeg trene sammen med jenter med utringing og leppestift, som utelukkende tar pisse-på-gjerdet-som-en-hund-øvelsen og ikke svetter en dråpe. Ja, og ellers går de ut i spagaten selvfølgelig. Jo, takk, takk for meg.
Akkurat det samme sa PCen min en gang i forrige uke, og du kan tro jeg har prøvd å trykke liv i den igjen, uten resultat, den er svart som natta. Jeg konkluderte med at jeg måtte kjøpe ny, og oppsporet en reparasjons-sjappe, Geeks on Site, for å få en «ødelagt-bekreftelse» til forsikringsselskapet. Lørdag tok jeg derfor med meg Tia og satte kursen mot St. Lukes Shoppingmall som lå like ved. Da hadde jeg ringt og sagt fra om at jeg ville være der om en liten time. Alle vet at det er en ikke-eksisterende greie i mitt univers i utgangspunktet, men med x antall bussholdeplasser og busser og velge mellom, blir det ytterligere ikke-eksisterende.
Etter mye om og men fant vi endelig riktig bussholdeplass, og da hopper man på første buss som kommer, ja? Vi sjekket at den faktisk gikk til St. Lukes, men vi glemte å spørre hvilken retning den skulle etterpå. Ikke den samme som oss, for å si det sånn. I «stormende» regnvær trasket vi derfor 1 km tilbake mens vi delte én paraply, og ytterligere 1 km for å komme til riktig sted. Der la de fliser så vi ikke kunne komme inn – trodde vi, så vi gikk rundt for å ta bakdøra. En runde rundt bygget, og vi kunne konkludere med at det bare var en inngang så vi gikk tilbake, kom oss inn og banket på riktig kontordør. Ingen der. Jeg ringte dem, og de kunne fortelle at de hadde vært der, men dro kl 15 fordi jeg hadde sagt at jeg skulle være der innen en time. Klokka var 15.10. Irriterende, men fear enough. Han sa seg likevel villig til å ta turen tilbake, han ville være der innen 15 minutter sa han, og kom da vi hadde ventet i 45. 45 minutter med karaokeversjoen av «I will always love you,» signert den kinesiske flisleggeren, det er lørdagen sin! Jeg tok med meg PCen inn på kontoret, han trykket på på-knappen, og i det PCen startet opp som den aldri har gjort annet, spurte duden «What’s the problem?». - Blond much?
Jeg måtte derfor dra med meg ikke-akkurat-1,4-kg-PCen rundt på shoppingtur på St. Lukes. So many shops, so little time! Her i NZ er nemlig butikkene åpne hver dag, men til gjengjeld stenger de kl 18. Liker bedre det norske systemet med søndagsstengt ja! Selve storshoppinga foregikk på K-mart der vi fikk oss både neglelakkfjerner, treningshåndklær (must have når man treninger på treningssenteret her, både fordi det er regelverk og fordi man svetter som en gærning uten aircon), basic singlett og et skjørt(!), så mye nyttig her altså. Vi beholdt fokus all the way, så vi rakk til og med noen flere butikker og en pai, før vi dro på Countdown (matvarebutikk).
"Skal vi gjøre hele shoppinga nå, eller tar vi det på butikken i byen i stede?" Effektivitet VS bærekapasitet. Selvfølgelig vant førstnevnte, og to stk frøkner dyttet alle varene i en handlekurv mens en sikkerhetsguid guidet oss gjennom alle de (nå) avlåste delene av senteret for at vi skulle få kortest vei å gå til bussholdeplassen. "Are you taking all that with you on the bus?" spurte han, og ristet på hodet og lo da vi svarte ja. Men vi kom oss både på riktig buss og hele veien vi hjem, dog med bavian-armer og en artig opplevelse på vegen. Var nemlig ikke bare sikkerhetsvakten som syns synd på oss, så en random bilist stoppet og spurte om han skulle kjøre oss hjem. "Thanks, but no thanks. We live literally just down the street," svarte jeg høflig, men han ga seg ikke, før jeg hadde satt plata på repeat sikkert fem ganger. Da gikk han over på "Wanna hook up some time!? I could take you out!". Tror fyren hadde hakk i plata, for selv ikke den stoppet opp på første forsøk, men etter å ha forklart at vi ikke var i byen særlig lenge, og at vi var veldig busy, stakk han tilslutt. Usikker på om det var fordi han tilslutt klarte lese mellom linjene (ikke interessert!) eller om det var fordi det kom bil bak. "Spurte han om vegen," undret Tia, hun hadde ikke fått med seg en døyt i alt bråket fra veien. Noe sånt ja.Vi avrundet en, tross alt, fin dag med hjemmelagd pizza signert Tia (før helga var omme, hadde vi spist hjemmelagd pizza tre dager på rad, god stemning!), nam, nam, og så film. Kos.
Kos ble det på søndagen og da vi gjorde nada helt til vi dro på trening kl 17. Det skal tross alt en del mascara og pudder til før jeg legger helt opp treningssenter-karrieren.Vi fikk løfta litt benk, benkpress, du vet, alle sånne ord som gjør at det nesten høres ut som jeg har peiling. Jeg trener alltid etter innfallsmetoden. Når man ikke har trent på aldri så lenge, straffer det seg. Allerede samme kveld hadde jeg vondt i hele kroppen, og det ble ikke akkurat bedre utover i uka. Kanskje det gamle skroget må på EU-kontroll?
Siden det ikke ble tur, ble fredagen brukt til Skype, veldig mye ingen ting og en tur på treningssenteret for å sjekke ut fasilitetene. Det var et aldri så lite kultursjokk for jentene her løfter ikke vekter, i hvert fall ikke på samme måte som hjemme. De har i tillegg sitt eget «jenterom» og der kan man utelukkende finne «jentevekter». Come on, people, give me some creds! Oki, det er sikkert bra for noen, men jeg føler meg degradert som «atlet», og tok det som et skikkelig slag i baugen for likestillingen. I stede for å se på alle gutta som troor de er så sterke og tar alle slags pussige løft, må jeg trene sammen med jenter med utringing og leppestift, som utelukkende tar pisse-på-gjerdet-som-en-hund-øvelsen og ikke svetter en dråpe. Ja, og ellers går de ut i spagaten selvfølgelig. Jo, takk, takk for meg.
Akkurat det samme sa PCen min en gang i forrige uke, og du kan tro jeg har prøvd å trykke liv i den igjen, uten resultat, den er svart som natta. Jeg konkluderte med at jeg måtte kjøpe ny, og oppsporet en reparasjons-sjappe, Geeks on Site, for å få en «ødelagt-bekreftelse» til forsikringsselskapet. Lørdag tok jeg derfor med meg Tia og satte kursen mot St. Lukes Shoppingmall som lå like ved. Da hadde jeg ringt og sagt fra om at jeg ville være der om en liten time. Alle vet at det er en ikke-eksisterende greie i mitt univers i utgangspunktet, men med x antall bussholdeplasser og busser og velge mellom, blir det ytterligere ikke-eksisterende.
Etter mye om og men fant vi endelig riktig bussholdeplass, og da hopper man på første buss som kommer, ja? Vi sjekket at den faktisk gikk til St. Lukes, men vi glemte å spørre hvilken retning den skulle etterpå. Ikke den samme som oss, for å si det sånn. I «stormende» regnvær trasket vi derfor 1 km tilbake mens vi delte én paraply, og ytterligere 1 km for å komme til riktig sted. Der la de fliser så vi ikke kunne komme inn – trodde vi, så vi gikk rundt for å ta bakdøra. En runde rundt bygget, og vi kunne konkludere med at det bare var en inngang så vi gikk tilbake, kom oss inn og banket på riktig kontordør. Ingen der. Jeg ringte dem, og de kunne fortelle at de hadde vært der, men dro kl 15 fordi jeg hadde sagt at jeg skulle være der innen en time. Klokka var 15.10. Irriterende, men fear enough. Han sa seg likevel villig til å ta turen tilbake, han ville være der innen 15 minutter sa han, og kom da vi hadde ventet i 45. 45 minutter med karaokeversjoen av «I will always love you,» signert den kinesiske flisleggeren, det er lørdagen sin! Jeg tok med meg PCen inn på kontoret, han trykket på på-knappen, og i det PCen startet opp som den aldri har gjort annet, spurte duden «What’s the problem?». - Blond much?
Jeg måtte derfor dra med meg ikke-akkurat-1,4-kg-PCen rundt på shoppingtur på St. Lukes. So many shops, so little time! Her i NZ er nemlig butikkene åpne hver dag, men til gjengjeld stenger de kl 18. Liker bedre det norske systemet med søndagsstengt ja! Selve storshoppinga foregikk på K-mart der vi fikk oss både neglelakkfjerner, treningshåndklær (must have når man treninger på treningssenteret her, både fordi det er regelverk og fordi man svetter som en gærning uten aircon), basic singlett og et skjørt(!), så mye nyttig her altså. Vi beholdt fokus all the way, så vi rakk til og med noen flere butikker og en pai, før vi dro på Countdown (matvarebutikk).
"Skal vi gjøre hele shoppinga nå, eller tar vi det på butikken i byen i stede?" Effektivitet VS bærekapasitet. Selvfølgelig vant førstnevnte, og to stk frøkner dyttet alle varene i en handlekurv mens en sikkerhetsguid guidet oss gjennom alle de (nå) avlåste delene av senteret for at vi skulle få kortest vei å gå til bussholdeplassen. "Are you taking all that with you on the bus?" spurte han, og ristet på hodet og lo da vi svarte ja. Men vi kom oss både på riktig buss og hele veien vi hjem, dog med bavian-armer og en artig opplevelse på vegen. Var nemlig ikke bare sikkerhetsvakten som syns synd på oss, så en random bilist stoppet og spurte om han skulle kjøre oss hjem. "Thanks, but no thanks. We live literally just down the street," svarte jeg høflig, men han ga seg ikke, før jeg hadde satt plata på repeat sikkert fem ganger. Da gikk han over på "Wanna hook up some time!? I could take you out!". Tror fyren hadde hakk i plata, for selv ikke den stoppet opp på første forsøk, men etter å ha forklart at vi ikke var i byen særlig lenge, og at vi var veldig busy, stakk han tilslutt. Usikker på om det var fordi han tilslutt klarte lese mellom linjene (ikke interessert!) eller om det var fordi det kom bil bak. "Spurte han om vegen," undret Tia, hun hadde ikke fått med seg en døyt i alt bråket fra veien. Noe sånt ja.Vi avrundet en, tross alt, fin dag med hjemmelagd pizza signert Tia (før helga var omme, hadde vi spist hjemmelagd pizza tre dager på rad, god stemning!), nam, nam, og så film. Kos.
Kos ble det på søndagen og da vi gjorde nada helt til vi dro på trening kl 17. Det skal tross alt en del mascara og pudder til før jeg legger helt opp treningssenter-karrieren.Vi fikk løfta litt benk, benkpress, du vet, alle sånne ord som gjør at det nesten høres ut som jeg har peiling. Jeg trener alltid etter innfallsmetoden. Når man ikke har trent på aldri så lenge, straffer det seg. Allerede samme kveld hadde jeg vondt i hele kroppen, og det ble ikke akkurat bedre utover i uka. Kanskje det gamle skroget må på EU-kontroll?
Abonner på:
Innlegg (Atom)