put me out of my misery

Jeg trodde det skulle bli et oppgjør mellom Dell XPS 13 Ultrabook og Samsung Ativ Book 9 Plus, der jeg hadde bestemt meg for førstnevnte, men så seilte Lenovo Ideapad Yoga 2 Pro inn som kandidat i siste liten, etter anbefaling fra tre personer som, etter min mening, har litt peiling på PC. Både Dell og Lenovo er gode PCer, sier både tester og ekspertene mine, men hva jeg til syvende og sist velger, er opp til meg, hva jeg prioriterer, og det er jo nettopp det som er problemet. WWJD – eller jeg da?

Begge maskinene kommer med Windows 8.1 (64-biters), har fjerde generasjon Intel® Core™ i7 prosessor, Intel HD Graphics 4400 grafikkort og full HD-oppløsning. De veier omtrent det samme (1,37 vs Lenovos 1,39 kg), og jeg tenkte å kjøpe maskinene med 8 GB minne og 256 GB SSD-harddisk eventuelt. Hoved motargumentet mitt mot Lenovo er vel at det er et merke jeg ikke har hørt noe særlig om tidligere (selv om «alle» IT-mennesker visstnok har det), den oransje fargen som stort sett er det som er tilgjengelig (yeah, whatever, det er viktig faktisk!), og at Dell-maskina har bedre batterilevetid. Samtidig liker jeg bedre snarveiene på Lenovo-tastaturet, og den har i tillegg HDMI-utgang. For en liten TV-slave som meg er jo det litt viktig, men et Google-søk viser at det er mulig å kjøpe en HDMI and mini display port og så kan Dell også kobles til LED TV. Skjermen er også langt bedre på Lenovo-maskina (oppløsning på 3200 x 1800 mot Dells 1920 x 1080), men det er jo noe jeg egentlig ikke legger merke til med mindre jeg ser på film med noen som faktisk bryr seg. Begge maskinene har høyglanset berøringsskjerm, men Lenovoen kan i tillegg brukes som pad. Litt usikker på om det er et pluss eller en ulempe før jeg har prøvd det…

Jeg tror jeg prioriterer som følgende (jeg advarer alle dataeksperter, dere kommer til å rive dere i håret over slike prioriteringer!):
1) tastatur/pekeplate (Dell – Lenovo 0-1 → Dell har så teite snarveier!)
2) batterilevetid (Dell – Lenovo 1-1 → 8:47 mot 6:34 i en tu.no sin test)
3) design (Dell – Lenovo 2-2 → såfremt Lenovo kan fås i annen farge enn oransje!)
4) kjøling/støynivå (Dell – Lenovo 2-3)
5) tilkoblingsmuligheter (Dell – Lenovo 2-4)
6) pris (Dell – Lenovo 3-4 → Dell ligger en 1000-1500 kr under konkurrenten)
7) diskhastighet & ytelse (Dell – Lenovo 4-5 → innbiller meg at de er ganske like)
8) skjerm (Dell – Lenovo 4-6 → klart bedre oppløsning hos Lenovo)

Hadde jeg vektlagt alt like mye, hadde det altså blitt en Lenovo, men det er nok 1-3 eller kanskje 1-5 som er de viktigste punktene for mitt bruk, ettersom prisen i denne sammenheng er relativt lik. Det er ikke rart det er vanskelig å bestemme seg, det er ganske dødt løp spør du meg, men jeg ser jo at Lenovoen drar mot seierspallen. Men så er det et mer ukjent merke for meg da, og den gamle, stasjonære Dell-maskina mi var virkelig en pålitelig traver… What to do, people!? Noen formeninger/erfaringer/hørt noe som kan hjelpe beslutningsvegring.no? Someone tell me what to do!

what seem to be the problem...

Den store get-away-weekenden ble avlyst (dvs utsatt) til neste helg på grunn av den annonserte stormen som vi ikke har sett mye til. Kan man bruke paraply, er det per min definisjon ikke storm, men det var kanskje like greit at det ble utsatt så vi faktisk rakk bestille turen. Neste helg blir det derfor tur til The Waitomo Caves med Black Odyssey Tour, overnatting på YHA Waitomo Juno Hall og leie av bil med meg bak rattet. – Stay away from the roads, NZ!

Siden det ikke ble tur, ble fredagen brukt til Skype, veldig mye ingen ting og en tur på treningssenteret for å sjekke ut fasilitetene. Det var et aldri så lite kultursjokk for jentene her løfter ikke vekter, i hvert fall ikke på samme måte som hjemme. De har i tillegg sitt eget «jenterom» og der kan man utelukkende finne «jentevekter». Come on, people, give me some creds! Oki, det er sikkert bra for noen, men jeg føler meg degradert som «atlet», og tok det som et skikkelig slag i baugen for likestillingen. I stede for å se på alle gutta som troor de er så sterke og tar alle slags pussige løft, må jeg trene sammen med jenter med utringing og leppestift, som utelukkende tar pisse-på-gjerdet-som-en-hund-øvelsen og ikke svetter en dråpe. Ja, og ellers går de ut i spagaten selvfølgelig. Jo, takk, takk for meg.

Akkurat det samme sa PCen min en gang i forrige uke, og du kan tro jeg har prøvd å trykke liv i den igjen, uten resultat, den er svart som natta. Jeg konkluderte med at jeg måtte kjøpe ny, og oppsporet en reparasjons-sjappe, Geeks on Site, for å få en «ødelagt-bekreftelse» til forsikringsselskapet. Lørdag tok jeg derfor med meg Tia og satte kursen mot St. Lukes Shoppingmall som lå like ved. Da hadde jeg ringt og sagt fra om at jeg ville være der om en liten time. Alle vet at det er en ikke-eksisterende greie i mitt univers i utgangspunktet, men med x antall bussholdeplasser og busser og velge mellom, blir det ytterligere ikke-eksisterende.

Etter mye om og men fant vi endelig riktig bussholdeplass, og da hopper man på første buss som kommer, ja? Vi sjekket at den faktisk gikk til St. Lukes, men vi glemte å spørre hvilken retning den skulle etterpå. Ikke den samme som oss, for å si det sånn. I «stormende» regnvær trasket vi derfor 1 km tilbake mens vi delte én paraply, og ytterligere 1 km for å komme til riktig sted. Der la de fliser så vi ikke kunne komme inn – trodde vi, så vi gikk rundt for å ta bakdøra. En runde rundt bygget, og vi kunne konkludere med at det bare var en inngang så vi gikk tilbake, kom oss inn og banket på riktig kontordør. Ingen der. Jeg ringte dem, og de kunne fortelle at de hadde vært der, men dro kl 15 fordi jeg hadde sagt at jeg skulle være der innen en time. Klokka var 15.10. Irriterende, men fear enough. Han sa seg likevel villig til å ta turen tilbake, han ville være der innen 15 minutter sa han, og kom da vi hadde ventet i 45. 45 minutter med karaokeversjoen av «I will always love you,» signert den kinesiske flisleggeren, det er lørdagen sin! Jeg tok med meg PCen inn på kontoret, han trykket på på-knappen, og i det PCen startet opp som den aldri har gjort annet, spurte duden «What’s the problem?». - Blond much?

Jeg måtte derfor dra med meg ikke-akkurat-1,4-kg-PCen rundt på shoppingtur på St. Lukes. So many shops, so little time! Her i NZ er nemlig butikkene åpne hver dag, men til gjengjeld stenger de kl 18. Liker bedre det norske systemet med søndagsstengt ja! Selve storshoppinga foregikk på K-mart der vi fikk oss både neglelakkfjerner, treningshåndklær (must have når man treninger på treningssenteret her, både fordi det er regelverk og fordi man svetter som en gærning uten aircon), basic singlett og et skjørt(!), så mye nyttig her altså. Vi beholdt fokus all the way, så vi rakk til og med noen flere butikker og en pai, før vi dro på Countdown (matvarebutikk).  

"Skal vi gjøre hele shoppinga nå, eller tar vi det på butikken i byen i stede?" Effektivitet VS bærekapasitet. Selvfølgelig vant førstnevnte, og to stk frøkner dyttet alle varene i en handlekurv mens en sikkerhetsguid guidet oss gjennom alle de (nå) avlåste delene av senteret for at vi skulle få kortest vei å gå til bussholdeplassen. "Are you taking all that with you on the bus?" spurte han, og ristet på hodet og lo da vi svarte ja. Men vi kom oss både på riktig buss og hele veien vi hjem, dog med bavian-armer og en artig opplevelse på vegen. Var nemlig ikke bare sikkerhetsvakten som syns synd på oss, så en random bilist stoppet og spurte om han skulle kjøre oss hjem. "Thanks, but no thanks. We live literally just down the street," svarte jeg høflig, men han ga seg ikke, før jeg hadde satt plata på repeat sikkert fem ganger. Da gikk han over på "Wanna hook up some time!? I could take you out!". Tror fyren hadde hakk i plata, for selv ikke den stoppet opp på første forsøk, men etter å ha forklart at vi ikke var i byen særlig lenge, og at vi var veldig busy, stakk han tilslutt. Usikker på om det var fordi han tilslutt klarte lese mellom linjene (ikke interessert!) eller om det var fordi det kom bil bak. "Spurte han om vegen," undret Tia, hun hadde ikke fått med seg en døyt i alt bråket fra veien. Noe sånt ja.Vi avrundet en, tross alt, fin dag med hjemmelagd pizza signert Tia (før helga var omme, hadde vi spist hjemmelagd pizza tre dager på rad, god stemning!), nam, nam, og så film. Kos.

Kos ble det på søndagen og da vi gjorde nada helt til vi dro på trening kl 17. Det skal tross alt en del mascara og pudder til før jeg legger helt opp treningssenter-karrieren.Vi fikk løfta litt benk, benkpress, du vet, alle sånne ord som gjør at det nesten høres ut som jeg har peiling. Jeg trener alltid etter innfallsmetoden. Når man ikke har trent på aldri så lenge, straffer det seg. Allerede samme kveld hadde jeg vondt i hele kroppen, og det ble ikke akkurat bedre utover i uka. Kanskje det gamle skroget må på EU-kontroll?

gårsdagens dancing-queens

Det var ingen ting ved oss søndagsmorgen som skulle tilsi at vi hadde vært overlegne dancing-queens, blitt spurt om å synge sammen med konsertbandet (takket nei, det var tross alt et koselig lag jeg helst ikke ville se forsvinne ut døra), eller posert på et utall bilder med en haug randome asiatere med hendene fulle av Macern mat. Vi klarte likevel å karre oss opp og ut tilslutt for å dra på shopping. Det er mulig Tia angret underveis. Kortet mitt fikk derimot kjørt seg, og jeg har nå en rekke nye plagg i skapet det vil si skuffen, samt en veldig fin svart veske. Den var til og med på salg, for et kupp!

Søndagen ble ellers brukt til å forberede seg til første skoledag dagen etter, for mitt vedkommende betydde det selvfølgelig å prøve å lokalisere hvor jeg skulle møte. Og mens jeg satt der og ordnet og styret, kjente jeg meg som en spent og forventningsfull førsteklassing. Du vet, sånn man var på barneskolen, og for første gang på aldri så lenge gledet jeg meg til å begynne på skolen, lese pensum og lære! Ja, det varer sikkert bare til første forelesning når man får utdelt planer og innleveringer og man bare «WHAT!?!?!?!», men likevel. Jeg gledet meg. Til skole. Det er ganske fint.