this is very unfair

Jeg sto ikke så tidlig i visakø som jeg hadde tenkt fredag morgen. Det straffet seg. Da det var åtte personer foran oss i køen, fikk vi vite at de hadde gitt ut dagens «vi behandler søknaden din-kølapper», og det var bare å snu på hælen. «Kom tilbake klokken 14. Da ser vi hvor mange flere søknader vi rekker,» var beskjeden.

Like etter klokken 13.30 sto jeg og Tia fremst i visakø for livet har lært meg at det lønner seg å være tidlig ute (det er dog ikke all lærdom man velger å benytte seg av sånn til en hver tid). Da hadde jeg hatt koselige Skype-samtaler til de hjemme, prøvd PCene på biblioteket og gjort det mulig å kommentere på bloggen, noe jeg faktisk har fått flere etterlysninger etter (i fare for å quote en lang rekke norske kjendisbloggere: «Jeg har de fineste leserene!»). Kort fortalt: Jeg hadde brukt hele dagen på campus (betyr det at jeg allerede er klar for eksamen?). Jeg var likevel strålende fornøyd for nå, nå skulle det skje! Jeg skulle endelig kapre det etterlengtede dokumentet som skulle gjøre hverdagen i NZ til en dans på roser, ja, et skikkelig beachparty rett og slett. Den gang ei. Vår BFFs Vtoria sjekket papirene våre, og tror du ikke vi manglet noe!? Jeg så rødt, og det er definitivt ikke fargen på International Office!

Inn på biblioteket i en viss fart, logget på PC, logget på skoleområdet for å generere den [ord-som-ikke-egner-seg-på-trykk] Innvoice Statement, samtidig som man prøvde å begrense skjelling og smelling til et minimum. Hvor vanskelig kan det være å få et visum lissom? Jeg lover at jeg skal dra fra dette forbanna byråkratiske landet så fort eksamenene mine er overstått, dere har jo ikke en gang skikkelig Internett! Vi hadde allerede skrevet ut en rekke papirer til visasøknaden til overpris på en luguber asiatisk Internett kafé. Man får nemlig ikke printe på skolen uten studentkort, og man får ikke studentkort uten visa (har det slått dere at det noen ganger er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen?).

Vår første innskytelse var å stikke bort til helten Ron på treningssenteret og få han til fikse det der, men for undertegnede var tiden knapp, avstanden stor og frustrasjonen over alle grenser. Det rant over for meg da jeg snakket med Troy på bibliotekets «enquire-desk» (min nye bestevenn), så all oppgitthet, irritasjon og håpløshet var skrevet på meg med store bokstaver. «We don’t normally do this here, but this is very unfair…,» sa min helt i nøden, og skrev ut fra sin private konto for oss, mens han lovte å sende en mail til International Office for dette gikk jo bare ikke an! Aah, å høre han si det… Balsam for sjelen!

Du trodde det verste var over, ikke sant, at det var plankekjøring derfra og inn? Nei da, det der var bare starten på betongveggen. Med de riktige papirene i armen kunne vi stille oss i kø, stå i kø, stå rett opp og ned i en kø som sto bom stille, som sto mer dønn enn bilene i rushen i Trondheim, Oslo og Bergen til sammen. Venting gjør noe med deg, og for en utålmodig sjel som min, er det ikke snakk om noe positivt bidrag. Jeg ble snart «I don’t work here, I just act like it» og køpoliti, kort fortalt en skikkelig bitch. Jeg henviste folk i hytt og pine som selvutnevnt ekspert etter litt for mange turer til International Office. Jeg tok ikke fem flate for å sette hvis-du-sniker-dreper-jeg-deg-blikket i en stakkar, og så de som gikk i den andre luka som ikke hadde noe med visasøknader å gjøre. Begynte de å vandre litt forsiktig rundt inni køen min, var jeg ikke send med å plukke dem opp og plassere dem bakerst, der de hørte til, med et velfortjent «The line starts back there!». Ei kinesisk jente hevdet da at hun hadde stått der hele tiden, at hun bare måtte ordne en ting i forhold til søknaden, og ble stående. Jeg trodde jeg skulle koke over. Hvem må ikke ordne noe til søknaden lissom!? Jeg rullet med øynene, snakket høyt, og likevel sto hun på sitt. Jeg var ikke lite skadefro da damen i skranken nektet å betjene henne fordi hun hadde gått ut av køen. «You have to come back on Monday…» Noen ganger ser jeg ikke noe galt i skadefryd.

Etter å ha stått rett opp og ned og ventet i nesten 2 timer, var det endelig vår tur. Da var kl 15.50, kontoret stenger kl 16. Papirene våre ble velsignet med en gul «you’re good to go-sticker» som betyr at alt er i orden, vi må bare levere og betale på mandag. Oh heaven! Jeg trodde aldri et gult klistremerke skulle gjøre meg så lykkelig.