syvende far i huset

Jeg har hatt tre av fire fag, og det virker greit. Noen er mer spennende enn andre, noen mer arbeidskrevende, men sånn summa summarum, helt greit. Vi har fått oss gruppe i det som minner mistenkelig om Eksperter i team (så mye for fritak!), bare mye mer arbeidskrevende. På bakgrunn av sistnevnte hardtslående argument, har vi gått i skytteltrafikk mellom 10. og 11. etasje på ingeniørfakultetet for å finne en som kan være behjelpelig med å få oss inn på et mer relevant vegfag. Etter en runde som begynte å minne om syvende far i huset, kom vi til et tomt kontor og måtte derfor ta til takke med en mailadresse da han oppholder seg i Wellington til torsdag. Forhåpentligvis er han en av disse ASAP-mail-typene. På den runden møtte vi også foreleseren vår i det ene vegfaget vi faktisk har klart å melde oss på, så får vi bare håpe at han har glemt de norske studentene innen den tid. Kanskje litt mye å håpe på når duden visstnok er halvt svensk?

Det fine med foreleserne her er at de virker som de er veldig til stede for studentene, «we are here for you», så de vil gjerne at vi kommer innom kontorene deres eller sender mail dersom det skulle være noe eller det er noe vi lurer på. Det innebærer også at de gjerne vil «bli bedre kjent med oss» og vi har derfor hatt presentasjonsrunder høyt i klassen der vi har introdusert oss med navn, bakgrunn osv PÅ ENGELSK. Jeg følte meg som opphakket gelé etterpå, så skummelt var det. Det skumleste var kanskje at straffangebildet fra studentkortet mitt på samme tid befant seg oppe på whiteboardet - til skrekk og advarsel må man anta.

For ja, vi går i forelesning, men aller mest løper jeg og Tia hit og dit og prøver å fikse ting. Vi burde faktisk vært vaktmestere så mye som vi fikser! Hva vi har gjort på en helt vanlig tirsdag? Før skolen leverte vi inn inventarliste og vår to sider lange rapport dvs 21 fotnoter på hva som er galt med leiligheten (de slapp et kjempevedlegg i form av alle de fantastiske bildene vi har tatt av svarte merker og rustne plater). Vi purra og så på nøkkelkort til bygningen. For øyeblikket har vi bare et, og det betyr at den stakkaren som bare har nøkkel er avhengig av å komme samtidig med andre beboere, og så gå fra den etasjen de bor i. Her om dagen kom jeg derfor heseblesende opp trappene fra syvende etasje.

Tia hentet adgangskort til skolen i dag, noe jeg hentet på mandag samtidig som jeg hentet papirene vi trenger for søknad om tilgang (jadda, another form!). Vi kjøpte billetter til The Breaker’s game på fredag (spurte ETTER at jeg hadde betalt om det var basketball det var snakk om, smart!), rett og slett fordi det visstnok er en stor greie.

Det som ikke er en stor greie her, er derimot håndball, men at Norge ikke gjør det så verst på den fronten, har de fått med seg. «Oh, you’re from NORWAY!», sa de da vi meldte oss på håndballaget til universitetet. Bør kanskje nevne at jeg ikke har spilt på… veldig lenge!? Jeg skrev meg også opp på «creative writing-gruppelista», så får vi se hvordan det går. Fikk tips om at jeg ikke må sitte på gjerde når det gjelder «litteraturfestivalen» som er her i mai, de går visst fort!

Jeg prater med stadig flere av mine klassekamerater på NICAI fakultetet, og var derfor snar med å signe meg opp på klasselista deres. Vi er vel ikke akkurat arkitekter eller noe sånt, men folk er veldig hyggelig og klassen er liten så man forsvinner ikke helt i mengden. Det er noe vi liker, viggo-venneløse som vi er. Ja, helt venneløse er vi ikke, vi har jo fått invite til kaffedate med de franske gutta igjen.