En skulle tro at det snart ikke var mer som kan fikses og
ordnes og styres med, men her i NZ er det alltid noe, så vi rusa direkte fra
visakø til PJ-kø. Hvorfor, undrer du, og det kan du spørre om. Jeg må nemlig i
en alder av 27 fylle ut et fire sider langt skjema sånn at jeg får et ID-kort
som vil bevise for alle og enhver at jeg er over 18. Over 18! Det er så en må
le – og ikke minst føle seg greit ung og lovende når man entrer rommet sammen
med alle de kvisete spirevippene som endelig er gamle nok for fyll og fanteri.
En PJ er altså intet pysjamasparty, men en eller annen slags
rettsperson, selvfølgelig av den seriøse og ordentlige typen. Han var der for å
bevitne at jeg er jeg (selv jeg kan jo være i tvil om det noen ganger), og at
jeg er så gammel som jeg er (det er vel alle i tvil om stadig vekk!). Jeg kom
med noen sedvanlige morsomheter, noe som besvart med en «really-look» selv
tenåringsjenter ville hatt problemer med å etterape med samme effekt. Så jeg
forsøkte holde meg taus som en østers, unntaket var når østersen måtte delta i
høytlesning av en eller annen declaration á NZ á something year, og da jeg høyt
og tydelig måtte si etter pysjmannen «I, Ellie…, declare that all the
information given is correct and that…», og så «yes» på de riktige stedene. Det
var rett og slett nummeret før giftemål! Det hele var så høytidelig, seriøst og
skummelt at etterpå så jeg og Tia på hverandre og bare «skjedde det der
virkelig?».
Når man ordner og styrer og fikser hele dagen, og «rutiner»
er et fremmedord, er det fort gjort å glemme å spise. For å drukne lyden av
skrikende mager, og styrke oss etter den seriøse opplevelsen, ble det smoothie
på campus. Deretter bar det rett på gratis BBQ med PGSA (Postgraduate Students Association)
der vi minglet som noen gærninger – syns vi selv. Vi møtte igjen vår franske
venner, hilste på Uni guide MS, hilste på tyskeren fra en av de første dagene, kom
i snakk med noen jenter fra NZ (ekstrapoeng!), og hilste på en haug med
kinesere. I tillegg ble vi kjent med noen danske utvekslingsstudenter fra
København, Ålborg og Ålhus, så «BAZINGA!» til alle dere som sa at timesvis med
Krøniken-titting aldri ville betale seg!
