et tidsspørsmål

Hver dag tenker jeg at i dag, i dag skal jeg få gjort masse, få ut av verden alt jeg ikke har fått gjort og stryke av på to-do-lista som en gærning. På samme måte må jeg hver kveld konstatere at jeg ikke har gjort halvparten av det jeg tenkte. Jeg innbiller meg at klokka mi går på speed.

"Den som bruker sin tid dårlig er den første til å klage over at den er for knapp," sa La Bruyère, og det er absolutt et poeng at jeg er elendig på å forutse hvor lang tid ting tar, at jeg egentlig ikke er spesielt god på planlegging sånn generelt, men jeg syns likevel at det virker ganske plausibelt at døgnet mitt har færre timer enn alle andres, i hvert fall nå i disse fikse og ordne-tider. Som Leonardo Da Vinci sa, "tiden strekker ikke til for den som bruker den".

I dag morges dro jeg meg bokstavelig talt ut av senga kl 8.10, ca 20 min før jeg og Tia skulle være på veg ut døra (noe vi sjelden er på grunn av meg, surprise, surprise!). Jeg rakk en kjapp dusj, sminke på meg et ansikt som ikke ville skremme vettet av verden, og kjøpe med frokost og kaffe fra kaffesjappa downstairs. Trøtt som en strømpe angret jeg nesten på snarvisitten hos de franske gutta dagen før. Snarvisitter som involverer god drikke og godt selskap har en tendens til å bli mer langvarige, da jeg åpenbart er mer glad i å ha det hyggelig enn i søvn. Eventuelt har jeg bare alt for lite tanke for morgendagen. See? Planlegging once more!

Forelesning i CIVIL 758 fra klokka 9-12. I all fiksingen og ordningen har det ikke vært tid til oppgaveløsning og lesing, så jeg og kaffen min sitter langt bak og håper vi er usynlige.  Kiwiene følger med som tente lys, ymter en frempå om å skippe en forelesning, ramler øya nesten ut. Det føles som om "uforberedt" står skrevet med store bokstaver i panna mi. "Do you Norwegians have any questions?" Nei, nei, alt er klinkende klart!

For timeplanene våre er endelig klare, så fine som det går an å få de, når Dorothy formelt skriver oss inn på CIVIL 764 kl 12.30. Hurra! Og så går vi i banken, venter en hel evighet i banken til det endelig er vår tur, og dama taster og registrerer enda en evighet før vi tilslutt har hver vår ANZ International Student Package Account. Hurra?

Vi spiser lunsj foran biblioteket. Klokka er nesten 14, og Tia må løpe til forelesning. Jeg går på biblioteket for å laste ned programvare til ruteren. Den er egentlig vedlagt i pakken på CD-ROM, men den vil ikke funke på MACen til Fynne som er den eneste med slike fancy fasiliteter. Og så må jeg stresse hjem, har lovet å være hjemme etter klokka 15 for da kommer håndkleoppheng-reprasjons-mannen. Vel hjemme innser jeg at jeg har lastet ned programvaren til feil ruter. Jeg ofrer litt mobil datatrafikk for å rett det opp, få nettet opp og gå, men jeg får bare feilmelding på feilmelding. Irriterende? Nei, nei, not at all!

Klokka nærmer seg 16.30, Tia lager middag (etter å ha vært i banken og betalt husleie), og for meg er det siesta tid. Jeg bråvåkner 40 minutter senere av at håndklemannen står på døra. Snodig fyr. Han reparerer, jeg lager middag. Målet var pannekaker, resultatet havregrynsgrøteggerøre. Både middag og badet ble overraskende nok OK+.

Jeg leser ut boka mi mens jeg drikker en kopp kaffe. Klokka har blitt 19.30. Jeg og Tia ser på film og drikker te. Vi skal møte de andre jentene for turplanleggingsmøte halv 9. Jeg er fremdeles trøtt. Jeg antar skolebøkene står seg til i morgen, de står seg alltid til i morgen. Alle to-do-lister kan vente en dag eller mange. Det man ikke rakk gjøre i dag, kan en gjøre i morgen. For det er kanskje en ting som er verre enn det og ikke rekke over alt, og alltid komme til kort og ha never-ending-to-do-lister, og det er tomme lister. Det å ikke ha noe på tapetet overhode, noensinne, bare blanke dager, en uendelig mengde tid, men ingen ting å fylle det med, må være verre, tommere. Jeg løper kanskje etter meg selv som en gærning, men jeg er en gærning i farta, som opplever gøye ting og føler meg viktig. Det er viktig å føle seg viktig.