safe trip

Da jeg var liten tegnet jeg små byer med store veger mellom, regne arealplanene, og favorittspillet mitt var The SIMS. På samme tid var jeg også indianer i skogen, lekte med dukker og hørte på Smurfehits, uten at det har hatt nevneverdig å si for min akademiske karriere. Problemet var ikke hva man skulle velge, men hva jeg skulle velge bort. Hvilken side av meg selv skulle jeg satse på? Det ble noen omkjøringer før jeg ble vegingeniør, men da valget først var tatt, utdannelsen i gang, ja, så var det helt ok, hverken mer eller mindre. Jeg støvsugde aldri bibilioteket på jakt etter mer kunnskap om studieemnet mitt, leste aldri nyhetene med forstørrelsesglass med samme mål. Jeg jobber som ingeniør, jeg er ikke ingeniør.

De tre siste dagene med blokkurs i trafikksikkerhet har sånn sett vært en liten åpenbaring. Jeg satt på nesten første rad, kom med spørsmål, hadde innspill og var så aktiv at jeg muligens, umerkelig, var blitt hele klassens irritasjonsmoment. "In Norway...," sa jeg for sikkert hundrede gang, og fortalte om norske skiltregler, skulderbruk, og refleksvesten som ligger i alle biler i tilfelle motorhavri eller annen stopp i vegbanen. Kanskje blir det innført i Canada og? Det bli jo litt ekstra gøy når mye av det som kommer frem er basert på "Scandiavian research", når man blir dratt frem som foregangsland. Samtidig var det absolutt ikke enveiskjøring med informasjon for forelesningene fikk meg til å undres på hvorfor vi gjør som vi gjør i Norge. Og er det en god grunn for det? Kunne det blitt gjort annerledes med samme eller bedre resultat? Det var jo ikke sånn at jeg unnagjorde hele dagen, fra 8.30-16.45, uten kaffe eller annen "motivasjonspåfyll", men jeg så mer på Power Pointen enn jeg så på klokka, og jeg hørte mer på foreleseren enn jeg så etter nytt på Face. Det var rett og slett veldig interessant, og i min bok, skjer ikke det så ofte. Kanskje har jeg funnet masteroppgave-tema? Trafikksikkerhetsingeniør er jo ikke det dummeste å være...