hjem

Her i New Zealand drar jeg alltid «hjem til Auckland». Det føles alltid så feil. Det er som om ordene ikke passer sammen, men kanskje en dag, en gang når jeg er tilbake i Norge, da blir kanskje Auckland, New Zealand litt hjemme? Eller hvis jeg tilbringer én uke her uten å ordne og fikse? En uke i Auckland uten å besøke lesesaler og biblioteket. En uke i Auckland uten skole og stress, som turister, ikke flittige, forvirrede studenter… Det er det vi skal, jeg og Tia, jobbe med forholdet vårt til Auckland. I stede for en uke på en Stillehavsøy skal vi være turister i egen by. Besøke French Marked, bestige Mount Eden, spise i Skytower, og dra på vintur på Waiheke. Vi skal være helt om dagen og helt om natten, la hjertet synge fritt og se sola skinne, også i Auckland. En hel uke skal vi bare være alene hjemme i Auckland.

eksamensperiode

Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode. Jeg har hatt en eksamen, to gjenstår. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, hvordan det går. Jeg stresser meg opp, stresser meg ned. Snakker med mamma på telefonen. Jeg leser, og samtidig ikke. Jeg er rastløs, men orker ikke trene. Jeg kjøper meg motivasjonskaffer i lange baner, jeg er på mitt tredje kaffekort bare på POD cafeen. De ansatte der kjenner bestillingen min «by heart», og gir meg komplimenter for leppestiften min. It rocks, må man rocke seg opp når man kjeder seg så fælt.

Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.

the best little capital in the world

Vi bestemte oss bare for å dra. Tia og jeg bestemte oss for å dra selv om eksamen lurte i det fjerne for vi hadde ligget fastklemt under en uoverkommelig bunke med innleveringer så ufattelig lenge. Vi måtte gjøre noe annet! Vi trengte noe annet! Vi trengte det så veldig at en kveld etter håndballtrening, da eventyrlysten bruste i blodet, bestilte vi billetter til Wellington. Wellington som ble kåret til "the best little capital in the world” av Lonely Planet for noen år tilbake. Selvfølgelig skulle vi dit!

Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.

Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!

Ja, vi elsker dette landet!

"Hva skal du på 17. mai," begynner vi å spørre nesten før mai måned har meldt sin ankomst. Vi pusser sølv, pusser finstas, stryker flagg og hamstrer fryseren full av iskrem. Vi leker ikke nasjonaldag! Nå henger bunaden fint på hengeren sin hjemme hos mamma og pappa, og jeg har hatt det så travelt at når dagen kommer må jeg bare "ta noe jeg har i skapet". Vi skipper 17. mai frokost for å sove litt lenge, det har ikke blitt så mye av det i det siste. Når vi tilslutt suser avgårde med finstasen på, går våre medbeboere ut med søpla som om det er en hvilken som helst annen dag.  

"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.

Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...

Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"

17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.

Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!

life is short, stay awake for it

Mengden kaffepulver i NZ-koppen øker i takt med trøttheten om morgenen, selv med melk kan den defineres som svart. Jeg kjenner innsiden av ingeniørbiblioteket like godt som min egen bukselomme. "I am probably unavailable for social events til after exams, sorry!" som det sto i en status på Facer her om dagen. Jeg spiser havregrøt til frokost, havregryn til lunsj og havregryn og cornflakes til kvelds. Jeg flytter inn på skolen, kjører heldags, og blir så sliten dagen etter at jeg blir hjemme og leser bok. Jeg likte ikke slutten på "Hevnen" av Val McDermid, og fullfører "Cross and Burn" på rekordtid i håp om at forfatteren vil gjøre det godt igjen. Jeg låser meg inn i en annen verden, stenger rapporter, assignments, tester, LABS og annet stress ute, som en struts i Australia, som en nordmann i New Zealand. "There's a cold, easy glow dancing over our street". På onsdag skal jeg likevel på konsert med The Jezabels, og jeg har meldt meg på 17. mai feiring med ANSA. Jeg har egentlig ikke tid, jeg har ikke bunad, men en is eller mange skal jeg likevel få til. "I scream, you scream, we all scream for ice cream!"

the song of a Kindle

Ok, Kindle var kanskje ikke den store investeringen for skolearbeidet sånn som jeg hadde tenkt, men den er en gledesspreder! Etter ufyselig lange dager på lesesalen, tar den meg i mot med åpne armer og lar meg flykte avgårde til Polen, Sørøya eller til og med Norge. Jeg skal innrømme at det har skjedd en...mange ganger at jeg aldri kom meg på skolen fordi jeg bare MÅTTE vite om det ordnet seg for Ika, om ___ ble snill tilslutt og spesielt, hvordan det gikk med folkene fra Kiward Station. Kindelen har en batterilevetid av en annen verden, sier de, men jeg går tom stadig vekk. Jeg er også redd for å gå tom for bøker, så leselista er igjen oppdater da ting leses ut kjapt. Det er jo så billig hos Amazone - og så er det fint å lese på norsk fra haugenbok.no og ebok.no!

- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson
 - "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
 - "Din godhet" av Linda Olsson
- "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark 
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Song of the Spirit" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Hevnen" av Val McDermid
- "Hjemkomsten" av Victoria Hislop
- "Land of Hope (Ellis Island)" av Joan Lowery Nixon
- "Twelve Years a Slave" av Solomon Northup
- "Cross and Burn" av Val McDermid

Når jeg først ramser opp alle disse bøkene, kan jeg jo ta med "hardcover-versjonen" jeg hadde med fra Norge / kjøpte i New Zealand og som er lest for lenge siden:
- "Den tomme stolen" av J.K. Rowling
- "Et helt halvt år" av Jojo Moyes
- "The one plus one" av Jojo Moyes

Og gjett hva som blir sendt direkte til min Kindle 20. mai? Og jadda, det er den siste boka i den fantastiske triologien om den lange, hvite skyens land av Sarah Lark, "Call of the Kiwi"! *glede seg!* - Men når jeg ser denne procrastination-lista er det kanskje ikke så rart at 1 stk TS-rapport a 3000 ord, 1 stk essay om urban planlegging a 3000 ord og  1 stk. rapport a 6000 om...ja, who knows fremdeles ikke er helt ferdig! Test på torsdag, test på tirsdag neste uke - snakkes! "Hi, library, det var ikke lenge siden..."

til konfirmanten

«Livet er en reise», sies det, og jeg kan et og annet om reising. Jeg vet at det er en glede i å glede seg til å dra, at en fin reise alltid har et mål og en plan, men at de beste reisene ikke alltid følger den, og i hvert fall har rom for innfall underveis. Ta med deg det du trenger, men reis ikke med for mye bagasje. Reisen skapes av menneskene du møter, så vær åpen og gi av deg selv, og du vil høste det doble. Mennesket er vennlige skapninger, de færreste vil deg noe vondt så ha tillit til folk, men vær ikke godtroen.

Vegkryss vil følge på rekke og rad, men la dem ikke utmanøvrere deg. Alle veier bringer oppturer og nedturer, og det finnes alltids en veg så du kan velge om igjen. Hør på de som har reist før deg, de som har vært ute en vinternatt før, men gjør dine egne valg og reis din egen rute. De er kanskje eldre og har mer erfaring, men du er alltid gammel nok til å vite noe, og du vil aldri bli gammel nok til å vite alt.

Mange vil fortelle deg hvem du er, hvor du skal dra og hva du skal gjøre, men det er du som kjenner deg selv best. Det er bare du som drømmer dine drømmer og reisen er bare din. Det virker kanskje som et uoverkommelig fjell, men egentlig er det berg og dal av eventyr. Og skulle det likevel skjære seg, går reisekassa tom eller du bare vil gi opp hele turen, så har du et helt støtteapparat av venner og familie i ryggen som mer enn gjerne vil reise med, som vil holde deg i hånda og bære deg om nødvendig. «Alle reiser er en omveg hjem,» heter det, og «hjem er der hvor hjertet bor» så reis alltid med hjertet. Reis!

- Til lykke med dagen og fremtiden, Maren, jeg er veldig glad i deg!