roomie heaven

Jeg starter dagen lenge før jeg vanligvis ville tenkt på å stå opp. Jeg tror folk flest kaller det døgnrytme, jeg kaller det jetlag. Jeg har fått nye roomies på hostellet, Rob fra UK og en hyggelig fyr fra Tyskland med en singlet som viser så mye hud at han må tro han er Guds gave til kvinnen elns. Vel, vel, han om det. Rob og jeg diskuterer religion, politikk og alle sånne ting man ikke skal snakke med fremmede om. Vi har begge "flyktet" fra regjeringer vi misliker, vi ligger på den samme sosialistiske linjen, men er ikke helt på linje når det gjelder religion. Det er gøy å prate, men ikke når klokke nærmer seg 10 og a bestemor er trøtt som ei strømpe. Rob, hvis store hobby er rollespill (dungeons and dragons) til hans bedre halvdels store irritasjon, foreslår at vi fortsetter diskusjonen over en kopp kaffe senere i uka. Jeg er enig, lykkelig over å få vende snuten mot Drømmeland. Med slike pratmakere er det nesten så en savner Ivan fra Peru, fyren som glemte tidsforskjellen mellom NZ og Australia så han mistet bussen sin (kan skje den beste!) og som tørket alle trusene sine i vinduskarmen. Ja, det er nesten så man savner Nick, men bare nesten.

I to dager har vi fikset og fikset så mye at jeg nesten ikke fikser mer. Vi løper rundt i en frustrerende ring som krever NZ adresse eller visum, to ting som nesten er gjensidig avhengig av hverandre. Forhåpentligvis har vi funnet ut av det nå. Jeg har sjekket inn på nytt hostel med de andre jentene, og med litt regn i håret og en hel busstur med visninger nå kl 13.30, må jo dette bli dagen vi finner et krypinn. - I got a feeling...