#deterherreerparty

Det skjer så mye, det skjer ingen ting. Jeg får endelig bestilt meg ny data, forhåpentligvis blir den levert så den rekker flyet ned hit i påsken. Jeg finner tilslutt riktig postkontor, og får hentet min nye, har-jobbet-veldig-hardt-for Kindle Paperwhite. Jeg sprader rundt på stua, "se på meg da, se på den da, så fin den er!". Tia ler, jeg er forelsket. Den er den ultimate accessorie, med den kommer lesingen til å gå som en lek!

Vi overrasker Tias med frokost på senga, pakker, muffins og rosa lys på bursdagen hennes på onsdag, og fortsetter feiringen med lang skolelunsj på The Quad etter forelesning. På kvelden møter vi de andre jentene for tapas & vin på Vivace Restaurant, og runder av festmåltidet med italiensk is, en kjempeis. Kjempe festen fortsetter på Albion pub med ANSA-menneskene, og folka fra håndballen dukker opp som et "mini-surpriseparty", tenk at de kom(!), og det er kjempe surprise, og Tia må smake på Jimmy. Alle jenter elsker Jimmy, i hvert fall jeg. Tia fyller 23, og da går man ikke hjem når man har finkjolen på. Vi blir med treneren på Danny Doolan for en svingom, det går fort i svingene, svinger oss på dansegulvet, svinger rundt i lokalet, det er en fest det svinger av!

På håndballtreningen på mandag, strakk jeg en muskel og måtte derfor avlyse kampene på tirsdagen. Jeg humper rundt som en dame på 80+, men siden min søster akkurat har vært på legevakten på grunn av håndballskade, kan jeg ikke klage hjem. Yuna tror ikke vi kommer oss på befaring på fredag, men jeg har spilt håndball før, og vet at det ser verre ut enn det egentlig er. Knærne mine går fra lilla til blå til grønn til brun, og strekken strekker seg ikke helt til fredag. I stede er jeg i møte med Izzy, en av redaktørene for feministbladet KATE. Jeg skal skrive for dem, har skrevet for dem om "Woman's experience". Hun liker teksten min, da liker jeg henne. Vi drikker kaffe og snakker kvinnesak, de små tingene. De er viktige de og. Og så drar jeg på befaring til Pine Harbour, Beachland sammen med Yuna og kjæresten hennes. Han er med for han er visst en flink fotograf, jeg tror det er mest fordi hun vil ha han med, slippe være alene. Jeg tror jeg vil ende opp som tredje hjulet på vogna, men det blir en kjempekoselig tur. Vi kjører ferge, og praten glir som perler på en snor. Vi skaffer oss Coastal Shuttlesbus med hyggelig sjåfør, hun legger ut om Pine Harbour i det vide og det brede, og vi tar mentale notater til oppgaven vår. Vi får tatt bildet av det vi skal, tror vi, og jeg blir skikkelig solbrent. Når man drar på befaring i strålende solskinn uten solkrem, kan man ha det så godt! Da er det godt å være hjemme i stede for å dra på film i Silo Park, ja, i den grad man velger det selvfølgelig, og ikke bare sovner fra hele greia.

Jeg prøver Parkour på lørdag. "Parkour is a holistic training discipline using movement that developed from military obstacle course training. Pactitioners aim to get from A to B in the most efficient way possible..." Jeg vet nesten ikke hva det er før jeg møter opp, men jeg tror i hvert fall ikke det er "Park Tour" som en av de andre deltagerne. Jeg ruller rundt på gresset, blir blå på hofta og mør i skulderen. Jeg hopper over små betonghindre, snubler nesten i mine egne ben. Jeg klatrer over vegger, over benker, hopper fra kant til kant, og lander like lydløst som en elefant. Det er gøy likevel. Det er vanskelig, men det er gøy når man får det til.

På kvelden har vi invitert til planlegging av påsketur / tacokveld. Tia & Ane kokkelerer, jeg, Fynne & Astrid planlegger som noen gærninger. Vi vil helst ikke bruke penger, men likevel gjøre alt, se alt, oppleve alt. Før kvelden er omme, har vi fått bestilt både bil og flybilletter, spist deilig taco, prata oss nesten tomme for ord og tømt noen vinflasker. Tilslutt drar de andre hjem, mens jeg og Tia, Tia Tequila, drar ut. Vi blir kjent med nye mennesker, prater og prater på Andrew, Andrew, før vi danser til oppstandelse på Waterfront, enda vi er de mest tekkelige antrukkede i hele lokalet.Vi synger lungene tomme på Danny Doolans, prater, ler, og danser litt mer, synger litt høyere. "...We've got to hold on to what we've got 'cause it doesn't make a difference if we make it or not. We've got each other and that's a lot...!" Når vi endelig går hjem, oppsummerer Tia det så flott: "Det er mange rare mennesker der ute!".