utenriksreporter på ville veier

Påskenøttene er løst og fjellheimen ligger igjen øde tilbake i fedrelandet. Med sjokkrosa ansikter og magene fulle av påskeegg har dere vendt tilbake til hverdagen, venter på sommeren. Selv går jeg stadig i shorts, noe jeg har gjort siden jeg kom til Auckland, New Zealand i midten av februar. Snart vil bøkene spise dere til frokost, middag og kvelds, mens jeg fremdeles har en ukes ferie med roadtrip på Sørøya, området der Ringenes Herre ble spilt inn. Stemmer, livet er ikke så verst for en utvekslingsstudent!

Det har ikke alltid vært sånn. Da Spikers beste (og eneste) utenriksreporter forlot gamlelandet, var det uten visum, sted å bo, utbetaling fra Lånekassen på konto og kunnskap om sitt nye hjemland. Jeg landet på Auckland flyplass med en altfor stor sekk og vissheten om at alt av overnatting hadde vært fullbooket bare noen dager tidligere (grunnet Eminem-konsert, kinesisk nyttårsfeiring og et rugbytoppoppgjør samtidig, what are the odds!?), slik at mine med-utvekslingsstudenter måtte ta inn på «Emergency Housing». Jeg var likevel ved friskt mot. Med solbrillene på nesa og sol i håret var jeg klar for å ta kiwiene med storm!

I stede var det jeg som ble fanget av en stormvind kalt «Det Store Byråkratiet». Allerede første dag gikk jeg for å søke studentvisum, men fikk beskjed om at jeg først trengte en fast bostedsadresse i New Zealand. Noen raske søk på kiwienes finn.no, gjorde det straks klart at det enkleste ville være å leie gjennom et utleiefirma. For å gjøre det trenger man en bankkonto. Gjett hva man trenger for å åpne en bankkonto i New Zealand? Visum. Så bare for å oppsummere: Jeg trengte et sted å bo for å få visum, bankkonto for å få et sted å bo, og visum for å få bankkonto. Noen ganger er det er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen – eventuelt søke visum på forhånd.

For i stede for å ligge langflat på ei strand og nyte livet før skolen begynte, løp jeg rundt og fikset så mye at jeg burde fått fagbrev som vaktmester. Det er ikke den telefon jeg ikke har tatt, en kø jeg ikke har stått i. Jeg har gått i runddans på campus så selv leikarringen ville blitt imponert, og lagd scene på biblioteket. Hvorfor? Vedleggene til visumet kan kun skrives ut på skolen dersom man har studentkort, og for å få studentkort må man først ha visum... Dette la jeg ut om, i store frustrerte bokstaver, til den stakkars fyren bak låneskranken som tilslutt avbrøt meg med et «we don’t normally do this here, but this is very unfair!». Det er godt mulig han bare ville bli kvitt meg, men med utskrift fra hans personlige utskriftskonto i hånda, var han landets Supermann.

Hostellivet bydde også på Supermenn av ypperste klasse. Bare etter et par netter hadde jeg stiftet bekjentskap med George (40+) som ba om dating og stylingtips, Ivans Blenda-hvite truser som hang til tørk i vinduskarmen som perler på en snor, og normal Dungons & Dragons-praksis i New Zealand og England. Heldigvis er en av mine favoritthobbyer å uttale meg om ting jeg ikke har greie på. Jeg sov meg gjennom Nick’s stæsj-røyking og fest på naborommet, no worries, man, men da nabopuben spilte Shakira for n’te kvelden på rad, var grensen nådd: «Oh baby when you talk like that you make a woman go mad…!». Med en heftig sjarmoffensiv nede på meglerkontoret, ordnet leiligheten seg tilslutt.

For det ordner seg alltid til slutt. Til slutt får man turkis leilighet, lånekassepengene på konto (jeg følte meg som onkel Skrue), og skolepengene var betalt. Passet huset et skinnende grønt studentvisum, det var som om det alltid hadde vært der, og i lommeboka lå et studentbevis som, etter bilde å dømme, var en av «The World’s Most Wanted». Til slutt begynner skolen.

For skolen var alt i gang, hardt og smertefullt. CECIL, UoAa svar på It’s learning, fløt over av ting som skulle leses, øvinger som skulle gjøres, essayer som skulle leveres – på engelsk. Det eneste lyspunktet var UniGuide-ordningen, NZ svar på fadderuke, trodde jeg. Jeg hadde gledet meg til kleine navneleker, teite drikkeleker, sene kvelder og nye bekjentskaper. Ja, jeg hadde til og med gledet meg til å ligge halvdau i ei grøft, skrålende, med folk man nesten ikke kjenner og erklære min kjærlighet til livet osv. Det ble straks klart at det ikke var sånn her. Her er UniGuide en person som sender deg ukentlige mailer med siste student-nytt, lesetips og gir en omvisning på campus som selv ikke Mr. Bovim himself kunne gjort bedre på NTNU.

For det er annerledes. Melka har en umiskjennelig ettersmak av fjøs, og selv farrisen er tilsatt sukker. Jentene trener med utringede topper og leppestift på et eget «jenterom» på treningssenteret, men likevel er jeg den rare der jeg pumper ved siden av gutta i et rom uten aircondition, rød og gjennomsvett. Til gjengjeld er jeg helt på håndballaget bare fordi jeg kommer fra håndballnasjonen Norge og faktisk har sett en håndballkamp. Bilene kjører på feil side av vegen, og grønn mann skimtes kun glimtvis hos trafikklysene i landet som behandler Internett som vann i Sahara. For jeg vet, jeg vet! Jeg burde sagt at det jeg savner aller mest er kjæresten, norske knekkebrød og mamma, men jeg savner Internett. Et Internett som «surfer» mer enn det «bufrer» så det ikke tar 15 minutter å hente et PDF-dokument, som gir Skype-samtaler uten 80 % «lagging» og som på toppen av det hele ikke er «limited». Limited! Jeg visste ikke en gang at «limited Internett» fantes!

Så hvorfor dra på utveksling når alt man har å se frem til er byråkratiske papirmøller, engelske essays og savn etter det kjente, kjære? Du skal dra fordi du har muligheten, fordi det gir eventyrlige muligheter! Hvor ofte har du sjansen til å bo i en sardinboks av et leilighetskompleks midt i bykjernen, spise sushi til ingen penger, gå på surfekurs og sove siesta i sofaen på skolebiblioteket som en innfødt? Når var du sist på fest med hele Europa, prøvde deg på noe du ikke visste hva var, som Parkour, eller anså alle nye bekjentskaper som nye bestevenner? Har du noen sinne «tæna» på en svart sandstrand, raftet gjennom glowwarms caves, eller våknet til soloppgang på Piha Beach?

Ta sjansen, stol på deg selv! Bryt opp fra faste rutiner, etablerte nettverk og altfor mange fritidsaktiviteter for å utfordre deg selv i et nytt miljø. Utveksling drar deg ut av komfortsona, vekk fra endeløse timer i sofaen foran favoritt Tv-serien og «same procedure as every year, James», og gjør deg nysgjerrig og utålmodig. Du vil se alt, oppleve alt! Du drar på weekendtur for å seile, grave din egen hotpool og svømme med delfiner. Du planlegger tur til Windy-Welly, til Queenstown for det ultimate bungy jumpet, Scenic Drives og fotturer med postkort-utsikt i Frodos fotspor. Utveksling er en reise du sent vil glemme, som gjør deg levende, en berg- og dalbanetur uten sidestykke. Det er intervaller i motbakke, «klø-seg-i-hodet-jeg-skjønner-ingen-ting-papirmøller», og store nedturer, men det er også «wiiihiiii» i magen, unike opplevelser og fantastiske begivenheter. Kanskje blir du litt mer tålmodig i møte med noen som ikke har norsk som førstespråk, eller signer opp som Buddy når du kommer hjem.? Kanskje blir du mer bevisst på hva som er viktig i hverdagen, hva du setter pris på, både i livet ditt og ved Norge? Eller kanskje utlandet gir mersmak? I don’t know. Jeg vet bare at «if you’re willing to take the chance, the view from the other side is spectacular!».

Skrevet for linjeforeningsavisen Spikers Kårner.

utveksling på østlandet

Den etterlengtede juleferien var over, og 2014 kom med hverdagene. Den ene medstudenten etter den andre returnerte til Trondheim, «Snapchat said», mens jeg hadde flyttet tilbake til barndomshjemmet på Østlandet, midlertidig vel og merke. Våren 2014 står for utveksling.

Jeg søkte San Diego, kom inn, men takket nei. Jeg ville til Shanghai, San Fransisco, Melbourne eller kanskje et sted i Spania? Det var likevel Brussel jeg satte opp fagplan for. Som EUs hovedsete måtte det være det perfekte sted for en globetrotter som meg, til tross for at jeg verken snakker fransk eller nederlandsk. Da søknadsfristen gikk ut, sto Auckland i New Zealand som førstevalg. Jeg trodde lenge det var landets hovedstad.

Jeg trodde også at første steget på NTNUs prosedyre-for-delstudier-i-utlandet, «bestem deg for land og lærested», var det vanskeligste. Feil! Den egentlige utfordringen er alt som må ordnes. Alle sånne ting som jeg er allergisk mot og får stressrelatert utslett bare ved tanken på. «Den Store Papirmølla». Fagplan skal settes opp, vitnemål sendes, formelle krav innfris og søknad godkjennes. Forsikring må skaffes, flybilletter bestilles, og jeg burde kanskje hatt et sted å bo?

Jeg skriver to-do lister lengre enn avstanden Valggrinda-Gløs til et utvekslingsopphold som foreløpig har vært et eneste langt «men hvordan…?» og «når da?». Og mens Internasjonal seksjon vil vite hvor i verden jeg er og EiT at jeg ikke skal ha faget, er jeg mest opptatt av hvordan reisekassa kan bli litt større.

Jeg tar meg jobb som ingeniør mens jeg venter på studiestart i mars, jeg har hørt at det er et innbringende yrke. Og jo da, pengene strømmer inn, men det er fordi de glemmer å fortelle deg at arbeidslivet er så slitsomt at du verken har tid eller overskudd til å bruke ei krone. Når man står opp klokka 6 og pendler én time hver veg, sier det seg selv at man er nummeret før kaffe intravenøst. Når arbeidsoppgavene er alt annet enn det man lærte på skolen, og dagens høydepunkt er ping-pong-runden i lunsjen, innser man hva «hverdag» er. Når man sitter og halvsover på vors fordi «det er langt over sengetid», vet man at man har blitt voksen. Jeg vokser inn i en Gollum-møter-Ringeren-fra-Notre-Dame-stilling foran PCen, og drømmer om trening på Gløs, billig øl på Samfundet og tillatelse til å trykke på slumreknappen - i fem timer!

I stede spiser jeg middag, signert mor, til tider som kvalifiserer til kveldsmat, og søker «concession» og «enrolment» gjennom University of Aucklands så tungvinte nettsider at jeg tviler på at de utdanner dataingeniører. Jeg har sluttet å spørre «hva» og «hvorfor», jeg bare gjør. Jeg klikker meg gjennom søknadsskjemaet «lån i utlandet», og fullfører med varige kloremerker i hodebunnen. Jeg trykker meg gjennom et større utvalg studenthybler og private leiligheter på jakt etter noe «sentralt» uten å vite hvor det er. Jeg klikker meg gjennom lista med vaksiner (i tilfelle jeg skal på påsketur til Asia), klikker meg gjennom visumsider lengre enn en skoleeksamen, og merker nesten ikke at tiden går, «tikk takk, tikk takk». Fristen for innbetaling av skolepengeformuen nærmer seg med stormskritt, men pengene fra Lånekassen glimrer stadig med sitt fravær. Man får ikke studentvisum før pengene er betalt, behandlingstiden er 3 uker, og søknaden behandles i London. Jeg drar om en drøy uke.

Jeg klikker rundt på det store Internettet så det snart får varige merker. Det er like før det klikker for meg. Flybillettene koster to utbetalinger fra Lånekassen, og University of Auckland nektet meg fag jeg burde hatt. Hvorfor gidder jeg? Den Store Papirmølla truer med å kverne meg til småbiter, og jeg begynner å angre hele greia. Tenk om jeg ikke klarer det? Når drømmeleiligheten ikke lånes bort i mindre enn et år av gangen, tenker jeg det kanskje er like greit å bli hjemme. Trondheim er jo Norges beste studentby.

«Nei!» sier jeg strengt til meg selv, «du skal dra! Tenk på alle idiotene som har klart å komme seg avgårde før deg! Utlandet trenger en idiot til, og jeg trenger sol og utmerkede surfeforhold.» 14. februar vinker jeg farvel til Norge og det kjente og kjære. Jeg satser på at studentvisumet ordner seg på sikt, og at det er mulig å finne et krypinn i ekstremsportens opphavsland. Jeg stiller med overvektig sekk, friskt mot og et Internett jeg har hilst på før, for som Nelson Mandela sa: «Den modige er ikke han som ikke føler seg redd, men han som beseirer frykten». 

Skrevet for linjeforeningsavisen Spikers Kårner.