utveksling på østlandet

Den etterlengtede juleferien var over, og 2014 kom med hverdagene. Den ene medstudenten etter den andre returnerte til Trondheim, «Snapchat said», mens jeg hadde flyttet tilbake til barndomshjemmet på Østlandet, midlertidig vel og merke. Våren 2014 står for utveksling.

Jeg søkte San Diego, kom inn, men takket nei. Jeg ville til Shanghai, San Fransisco, Melbourne eller kanskje et sted i Spania? Det var likevel Brussel jeg satte opp fagplan for. Som EUs hovedsete måtte det være det perfekte sted for en globetrotter som meg, til tross for at jeg verken snakker fransk eller nederlandsk. Da søknadsfristen gikk ut, sto Auckland i New Zealand som førstevalg. Jeg trodde lenge det var landets hovedstad.

Jeg trodde også at første steget på NTNUs prosedyre-for-delstudier-i-utlandet, «bestem deg for land og lærested», var det vanskeligste. Feil! Den egentlige utfordringen er alt som må ordnes. Alle sånne ting som jeg er allergisk mot og får stressrelatert utslett bare ved tanken på. «Den Store Papirmølla». Fagplan skal settes opp, vitnemål sendes, formelle krav innfris og søknad godkjennes. Forsikring må skaffes, flybilletter bestilles, og jeg burde kanskje hatt et sted å bo?

Jeg skriver to-do lister lengre enn avstanden Valggrinda-Gløs til et utvekslingsopphold som foreløpig har vært et eneste langt «men hvordan…?» og «når da?». Og mens Internasjonal seksjon vil vite hvor i verden jeg er og EiT at jeg ikke skal ha faget, er jeg mest opptatt av hvordan reisekassa kan bli litt større.

Jeg tar meg jobb som ingeniør mens jeg venter på studiestart i mars, jeg har hørt at det er et innbringende yrke. Og jo da, pengene strømmer inn, men det er fordi de glemmer å fortelle deg at arbeidslivet er så slitsomt at du verken har tid eller overskudd til å bruke ei krone. Når man står opp klokka 6 og pendler én time hver veg, sier det seg selv at man er nummeret før kaffe intravenøst. Når arbeidsoppgavene er alt annet enn det man lærte på skolen, og dagens høydepunkt er ping-pong-runden i lunsjen, innser man hva «hverdag» er. Når man sitter og halvsover på vors fordi «det er langt over sengetid», vet man at man har blitt voksen. Jeg vokser inn i en Gollum-møter-Ringeren-fra-Notre-Dame-stilling foran PCen, og drømmer om trening på Gløs, billig øl på Samfundet og tillatelse til å trykke på slumreknappen - i fem timer!

I stede spiser jeg middag, signert mor, til tider som kvalifiserer til kveldsmat, og søker «concession» og «enrolment» gjennom University of Aucklands så tungvinte nettsider at jeg tviler på at de utdanner dataingeniører. Jeg har sluttet å spørre «hva» og «hvorfor», jeg bare gjør. Jeg klikker meg gjennom søknadsskjemaet «lån i utlandet», og fullfører med varige kloremerker i hodebunnen. Jeg trykker meg gjennom et større utvalg studenthybler og private leiligheter på jakt etter noe «sentralt» uten å vite hvor det er. Jeg klikker meg gjennom lista med vaksiner (i tilfelle jeg skal på påsketur til Asia), klikker meg gjennom visumsider lengre enn en skoleeksamen, og merker nesten ikke at tiden går, «tikk takk, tikk takk». Fristen for innbetaling av skolepengeformuen nærmer seg med stormskritt, men pengene fra Lånekassen glimrer stadig med sitt fravær. Man får ikke studentvisum før pengene er betalt, behandlingstiden er 3 uker, og søknaden behandles i London. Jeg drar om en drøy uke.

Jeg klikker rundt på det store Internettet så det snart får varige merker. Det er like før det klikker for meg. Flybillettene koster to utbetalinger fra Lånekassen, og University of Auckland nektet meg fag jeg burde hatt. Hvorfor gidder jeg? Den Store Papirmølla truer med å kverne meg til småbiter, og jeg begynner å angre hele greia. Tenk om jeg ikke klarer det? Når drømmeleiligheten ikke lånes bort i mindre enn et år av gangen, tenker jeg det kanskje er like greit å bli hjemme. Trondheim er jo Norges beste studentby.

«Nei!» sier jeg strengt til meg selv, «du skal dra! Tenk på alle idiotene som har klart å komme seg avgårde før deg! Utlandet trenger en idiot til, og jeg trenger sol og utmerkede surfeforhold.» 14. februar vinker jeg farvel til Norge og det kjente og kjære. Jeg satser på at studentvisumet ordner seg på sikt, og at det er mulig å finne et krypinn i ekstremsportens opphavsland. Jeg stiller med overvektig sekk, friskt mot og et Internett jeg har hilst på før, for som Nelson Mandela sa: «Den modige er ikke han som ikke føler seg redd, men han som beseirer frykten». 

Skrevet for linjeforeningsavisen Spikers Kårner.