Ja, vi elsker dette landet!

"Hva skal du på 17. mai," begynner vi å spørre nesten før mai måned har meldt sin ankomst. Vi pusser sølv, pusser finstas, stryker flagg og hamstrer fryseren full av iskrem. Vi leker ikke nasjonaldag! Nå henger bunaden fint på hengeren sin hjemme hos mamma og pappa, og jeg har hatt det så travelt at når dagen kommer må jeg bare "ta noe jeg har i skapet". Vi skipper 17. mai frokost for å sove litt lenge, det har ikke blitt så mye av det i det siste. Når vi tilslutt suser avgårde med finstasen på, går våre medbeboere ut med søpla som om det er en hvilken som helst annen dag.  

"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.

Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...

Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"

17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.

Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!

life is short, stay awake for it

Mengden kaffepulver i NZ-koppen øker i takt med trøttheten om morgenen, selv med melk kan den defineres som svart. Jeg kjenner innsiden av ingeniørbiblioteket like godt som min egen bukselomme. "I am probably unavailable for social events til after exams, sorry!" som det sto i en status på Facer her om dagen. Jeg spiser havregrøt til frokost, havregryn til lunsj og havregryn og cornflakes til kvelds. Jeg flytter inn på skolen, kjører heldags, og blir så sliten dagen etter at jeg blir hjemme og leser bok. Jeg likte ikke slutten på "Hevnen" av Val McDermid, og fullfører "Cross and Burn" på rekordtid i håp om at forfatteren vil gjøre det godt igjen. Jeg låser meg inn i en annen verden, stenger rapporter, assignments, tester, LABS og annet stress ute, som en struts i Australia, som en nordmann i New Zealand. "There's a cold, easy glow dancing over our street". På onsdag skal jeg likevel på konsert med The Jezabels, og jeg har meldt meg på 17. mai feiring med ANSA. Jeg har egentlig ikke tid, jeg har ikke bunad, men en is eller mange skal jeg likevel få til. "I scream, you scream, we all scream for ice cream!"

the song of a Kindle

Ok, Kindle var kanskje ikke den store investeringen for skolearbeidet sånn som jeg hadde tenkt, men den er en gledesspreder! Etter ufyselig lange dager på lesesalen, tar den meg i mot med åpne armer og lar meg flykte avgårde til Polen, Sørøya eller til og med Norge. Jeg skal innrømme at det har skjedd en...mange ganger at jeg aldri kom meg på skolen fordi jeg bare MÅTTE vite om det ordnet seg for Ika, om ___ ble snill tilslutt og spesielt, hvordan det gikk med folkene fra Kiward Station. Kindelen har en batterilevetid av en annen verden, sier de, men jeg går tom stadig vekk. Jeg er også redd for å gå tom for bøker, så leselista er igjen oppdater da ting leses ut kjapt. Det er jo så billig hos Amazone - og så er det fint å lese på norsk fra haugenbok.no og ebok.no!

- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson
 - "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
 - "Din godhet" av Linda Olsson
- "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark 
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Song of the Spirit" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Hevnen" av Val McDermid
- "Hjemkomsten" av Victoria Hislop
- "Land of Hope (Ellis Island)" av Joan Lowery Nixon
- "Twelve Years a Slave" av Solomon Northup
- "Cross and Burn" av Val McDermid

Når jeg først ramser opp alle disse bøkene, kan jeg jo ta med "hardcover-versjonen" jeg hadde med fra Norge / kjøpte i New Zealand og som er lest for lenge siden:
- "Den tomme stolen" av J.K. Rowling
- "Et helt halvt år" av Jojo Moyes
- "The one plus one" av Jojo Moyes

Og gjett hva som blir sendt direkte til min Kindle 20. mai? Og jadda, det er den siste boka i den fantastiske triologien om den lange, hvite skyens land av Sarah Lark, "Call of the Kiwi"! *glede seg!* - Men når jeg ser denne procrastination-lista er det kanskje ikke så rart at 1 stk TS-rapport a 3000 ord, 1 stk essay om urban planlegging a 3000 ord og  1 stk. rapport a 6000 om...ja, who knows fremdeles ikke er helt ferdig! Test på torsdag, test på tirsdag neste uke - snakkes! "Hi, library, det var ikke lenge siden..."

til konfirmanten

«Livet er en reise», sies det, og jeg kan et og annet om reising. Jeg vet at det er en glede i å glede seg til å dra, at en fin reise alltid har et mål og en plan, men at de beste reisene ikke alltid følger den, og i hvert fall har rom for innfall underveis. Ta med deg det du trenger, men reis ikke med for mye bagasje. Reisen skapes av menneskene du møter, så vær åpen og gi av deg selv, og du vil høste det doble. Mennesket er vennlige skapninger, de færreste vil deg noe vondt så ha tillit til folk, men vær ikke godtroen.

Vegkryss vil følge på rekke og rad, men la dem ikke utmanøvrere deg. Alle veier bringer oppturer og nedturer, og det finnes alltids en veg så du kan velge om igjen. Hør på de som har reist før deg, de som har vært ute en vinternatt før, men gjør dine egne valg og reis din egen rute. De er kanskje eldre og har mer erfaring, men du er alltid gammel nok til å vite noe, og du vil aldri bli gammel nok til å vite alt.

Mange vil fortelle deg hvem du er, hvor du skal dra og hva du skal gjøre, men det er du som kjenner deg selv best. Det er bare du som drømmer dine drømmer og reisen er bare din. Det virker kanskje som et uoverkommelig fjell, men egentlig er det berg og dal av eventyr. Og skulle det likevel skjære seg, går reisekassa tom eller du bare vil gi opp hele turen, så har du et helt støtteapparat av venner og familie i ryggen som mer enn gjerne vil reise med, som vil holde deg i hånda og bære deg om nødvendig. «Alle reiser er en omveg hjem,» heter det, og «hjem er der hvor hjertet bor» så reis alltid med hjertet. Reis!

- Til lykke med dagen og fremtiden, Maren, jeg er veldig glad i deg!

utenriksreporter på ville veier

Påskenøttene er løst og fjellheimen ligger igjen øde tilbake i fedrelandet. Med sjokkrosa ansikter og magene fulle av påskeegg har dere vendt tilbake til hverdagen, venter på sommeren. Selv går jeg stadig i shorts, noe jeg har gjort siden jeg kom til Auckland, New Zealand i midten av februar. Snart vil bøkene spise dere til frokost, middag og kvelds, mens jeg fremdeles har en ukes ferie med roadtrip på Sørøya, området der Ringenes Herre ble spilt inn. Stemmer, livet er ikke så verst for en utvekslingsstudent!

Det har ikke alltid vært sånn. Da Spikers beste (og eneste) utenriksreporter forlot gamlelandet, var det uten visum, sted å bo, utbetaling fra Lånekassen på konto og kunnskap om sitt nye hjemland. Jeg landet på Auckland flyplass med en altfor stor sekk og vissheten om at alt av overnatting hadde vært fullbooket bare noen dager tidligere (grunnet Eminem-konsert, kinesisk nyttårsfeiring og et rugbytoppoppgjør samtidig, what are the odds!?), slik at mine med-utvekslingsstudenter måtte ta inn på «Emergency Housing». Jeg var likevel ved friskt mot. Med solbrillene på nesa og sol i håret var jeg klar for å ta kiwiene med storm!

I stede var det jeg som ble fanget av en stormvind kalt «Det Store Byråkratiet». Allerede første dag gikk jeg for å søke studentvisum, men fikk beskjed om at jeg først trengte en fast bostedsadresse i New Zealand. Noen raske søk på kiwienes finn.no, gjorde det straks klart at det enkleste ville være å leie gjennom et utleiefirma. For å gjøre det trenger man en bankkonto. Gjett hva man trenger for å åpne en bankkonto i New Zealand? Visum. Så bare for å oppsummere: Jeg trengte et sted å bo for å få visum, bankkonto for å få et sted å bo, og visum for å få bankkonto. Noen ganger er det er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen – eventuelt søke visum på forhånd.

For i stede for å ligge langflat på ei strand og nyte livet før skolen begynte, løp jeg rundt og fikset så mye at jeg burde fått fagbrev som vaktmester. Det er ikke den telefon jeg ikke har tatt, en kø jeg ikke har stått i. Jeg har gått i runddans på campus så selv leikarringen ville blitt imponert, og lagd scene på biblioteket. Hvorfor? Vedleggene til visumet kan kun skrives ut på skolen dersom man har studentkort, og for å få studentkort må man først ha visum... Dette la jeg ut om, i store frustrerte bokstaver, til den stakkars fyren bak låneskranken som tilslutt avbrøt meg med et «we don’t normally do this here, but this is very unfair!». Det er godt mulig han bare ville bli kvitt meg, men med utskrift fra hans personlige utskriftskonto i hånda, var han landets Supermann.

Hostellivet bydde også på Supermenn av ypperste klasse. Bare etter et par netter hadde jeg stiftet bekjentskap med George (40+) som ba om dating og stylingtips, Ivans Blenda-hvite truser som hang til tørk i vinduskarmen som perler på en snor, og normal Dungons & Dragons-praksis i New Zealand og England. Heldigvis er en av mine favoritthobbyer å uttale meg om ting jeg ikke har greie på. Jeg sov meg gjennom Nick’s stæsj-røyking og fest på naborommet, no worries, man, men da nabopuben spilte Shakira for n’te kvelden på rad, var grensen nådd: «Oh baby when you talk like that you make a woman go mad…!». Med en heftig sjarmoffensiv nede på meglerkontoret, ordnet leiligheten seg tilslutt.

For det ordner seg alltid til slutt. Til slutt får man turkis leilighet, lånekassepengene på konto (jeg følte meg som onkel Skrue), og skolepengene var betalt. Passet huset et skinnende grønt studentvisum, det var som om det alltid hadde vært der, og i lommeboka lå et studentbevis som, etter bilde å dømme, var en av «The World’s Most Wanted». Til slutt begynner skolen.

For skolen var alt i gang, hardt og smertefullt. CECIL, UoAa svar på It’s learning, fløt over av ting som skulle leses, øvinger som skulle gjøres, essayer som skulle leveres – på engelsk. Det eneste lyspunktet var UniGuide-ordningen, NZ svar på fadderuke, trodde jeg. Jeg hadde gledet meg til kleine navneleker, teite drikkeleker, sene kvelder og nye bekjentskaper. Ja, jeg hadde til og med gledet meg til å ligge halvdau i ei grøft, skrålende, med folk man nesten ikke kjenner og erklære min kjærlighet til livet osv. Det ble straks klart at det ikke var sånn her. Her er UniGuide en person som sender deg ukentlige mailer med siste student-nytt, lesetips og gir en omvisning på campus som selv ikke Mr. Bovim himself kunne gjort bedre på NTNU.

For det er annerledes. Melka har en umiskjennelig ettersmak av fjøs, og selv farrisen er tilsatt sukker. Jentene trener med utringede topper og leppestift på et eget «jenterom» på treningssenteret, men likevel er jeg den rare der jeg pumper ved siden av gutta i et rom uten aircondition, rød og gjennomsvett. Til gjengjeld er jeg helt på håndballaget bare fordi jeg kommer fra håndballnasjonen Norge og faktisk har sett en håndballkamp. Bilene kjører på feil side av vegen, og grønn mann skimtes kun glimtvis hos trafikklysene i landet som behandler Internett som vann i Sahara. For jeg vet, jeg vet! Jeg burde sagt at det jeg savner aller mest er kjæresten, norske knekkebrød og mamma, men jeg savner Internett. Et Internett som «surfer» mer enn det «bufrer» så det ikke tar 15 minutter å hente et PDF-dokument, som gir Skype-samtaler uten 80 % «lagging» og som på toppen av det hele ikke er «limited». Limited! Jeg visste ikke en gang at «limited Internett» fantes!

Så hvorfor dra på utveksling når alt man har å se frem til er byråkratiske papirmøller, engelske essays og savn etter det kjente, kjære? Du skal dra fordi du har muligheten, fordi det gir eventyrlige muligheter! Hvor ofte har du sjansen til å bo i en sardinboks av et leilighetskompleks midt i bykjernen, spise sushi til ingen penger, gå på surfekurs og sove siesta i sofaen på skolebiblioteket som en innfødt? Når var du sist på fest med hele Europa, prøvde deg på noe du ikke visste hva var, som Parkour, eller anså alle nye bekjentskaper som nye bestevenner? Har du noen sinne «tæna» på en svart sandstrand, raftet gjennom glowwarms caves, eller våknet til soloppgang på Piha Beach?

Ta sjansen, stol på deg selv! Bryt opp fra faste rutiner, etablerte nettverk og altfor mange fritidsaktiviteter for å utfordre deg selv i et nytt miljø. Utveksling drar deg ut av komfortsona, vekk fra endeløse timer i sofaen foran favoritt Tv-serien og «same procedure as every year, James», og gjør deg nysgjerrig og utålmodig. Du vil se alt, oppleve alt! Du drar på weekendtur for å seile, grave din egen hotpool og svømme med delfiner. Du planlegger tur til Windy-Welly, til Queenstown for det ultimate bungy jumpet, Scenic Drives og fotturer med postkort-utsikt i Frodos fotspor. Utveksling er en reise du sent vil glemme, som gjør deg levende, en berg- og dalbanetur uten sidestykke. Det er intervaller i motbakke, «klø-seg-i-hodet-jeg-skjønner-ingen-ting-papirmøller», og store nedturer, men det er også «wiiihiiii» i magen, unike opplevelser og fantastiske begivenheter. Kanskje blir du litt mer tålmodig i møte med noen som ikke har norsk som førstespråk, eller signer opp som Buddy når du kommer hjem.? Kanskje blir du mer bevisst på hva som er viktig i hverdagen, hva du setter pris på, både i livet ditt og ved Norge? Eller kanskje utlandet gir mersmak? I don’t know. Jeg vet bare at «if you’re willing to take the chance, the view from the other side is spectacular!».

Skrevet for linjeforeningsavisen Spikers Kårner.

til bursdagsmammaen min

Hipp, hipp, hurra for verdens beste mamma (og mest trofaste bloggleser), og gratulerer med dagen! Jeg skulle så gjerne vært tilstede ved frokost på senga og skrålete bursdagssang, pakker og kaker, men det er ikke så lett når man stadig vekk pakker sekken og drar til andre siden av kloden. Heldigvis finnes posten, og et kort med din adresse er på veg! I mellomtiden kan du kose deg med dette diktet:

Dagen i dag

Dagen i dag er en merkelig dag

den er din. 

Dagen i går slapp deg ut av hendene,

den kan ikke få annet innhold 

enn du alt har gitt den. 

Dagen i morgen 

har du ikke noe løfte på. 

Du vet ikke om du kan regne med å råde over den. 

Men dagen i dag 

er det eneste du kan være sikker på. 

Den kan du fylle med hva du vil, 

benytt deg av det!

I dag kan du glede et annet menneske 

I dag kan du hjelpe en annen. 

I dag kan du leve slik at noen 

i kveld er glad for at du er til. 

Dagen i dag er en betydningsfull dag - 

den er din!

- Georg Brandes -

Det er din dag i dag, så nyt den til det fulle, mamma! Jeg er så glad for at du er til, for alt det du gjør for meg, og jeg er veldig, veldig glad i deg!

PS. Husk å ta ut alle bursdagsklemmene jeg har puttet oppi konvolutten som er på veg til en postkasse nær deg!

den store kjærligheten

Den kom frem til slutt, og forelskelsen satte irritasjonen mot DHL helt i skyggen. Min kjære Kindle Paperwhite, et syn for øye, en accessorie av de sjeldne! I tillegg var den nyttig, jeg skulle jo bruke den til skole! Og jeg har brukt den skole, sånn i rettferdighetens navn, men aller mest har den blitt "min nye TV-serie". Det er tidssluk og virkelighetsflukt, avkobling og ferie på en gang. "Vi snakker ekte kjærlighet, vi snakker om total fullkommenhet!"

På fredag begynte jeg på "Din godhet" av Linda Olsson, og da den var fullført på søndag, fulgte jeg opp med "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum som ble fullført i går. Fabelaktige bøker (selv om Olssons "La meg synge deg stille sanger" er hakket bedre)! Det som skulle være påskelesing, hadde altså blitt en sånn procrastination-greie, og nytt lesestoff måtte skaffes ASAP! Joda, jeg har to innleveringer som må gjøres, en til i morgen og til fredag, men å dra på påskeferie uten lesestoff på mandag, er jo hakket mer krise!

Jeg har derfor gjort et nytt innhogg i pengebeholdningen, overført til haugenbok.no, og tar man med forrige shoppingrunde, så ligger nå følgende godbiter klare for ferie:
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson

Min kjære Kindle og jeg har altså flere timers selskap å se frem til, hurra! Er det noen som har bokanbefalinger å komme med? E-bøker som jeg og "den store kjærligheten" bør sjekke ut? Jeg takk og bukker!