himmelen er turkis

Vi stresset avgårde for å få billetter til neste ukes O-week concert, snek foran noen vi trodde snek foran oss, og ble dermed de siste som fikk kjøpe billetter over disk. Råtne nordmenn! Ja, nå er vi ikke garantert billetter enda da, selv om vi har betalt, for alle skjønner jo at man trenger studentkort for å gå på konsert, visa for å få studentkort og NZ adresse for å få visa. System må man ha!

Jeg og Tia endte på kafé igjen, humøret blir så meget bedre etter en cappuccino, spesielt når den kan nytes med livekonsert på campus. I tillegg kom kanskje de eneste menneskene vi kjenner her på Uni, våre nye franske venner, forbi, og etter en klein kysseseanse, som vi nordboere med 2 meters intimradius taklet sånn forholdsvis bra, fikk vi vekslet noen ord, tipset om lure ting og avtalt noen festligheter. God stemning! Stemningen nådde nye høyder da LisA og Fynne kunne melde om finfin leilighet i 12. etasje, og at det virket som om ting kunne ordnes i løpet av dagen.

Solen har igjen funnet vegen til Auckland, og shorts og solkrem ble gjenfunnet med stor glede. Gleden ble enda større da Jarrod kunne meddele at 1119 var "professionally cleaned", møblene levert og Casa Turkis innflyttingsklar på torsdag, hurra! Ny omvisningsrunde viste dessuten at de hadde gått til innkjøp av matchende turkist møblement (derav navnet), til og med på balkongen, og sengene, de nye sengene, var fult utstyrt med puter og sengetøy, stylet som hotellsenger, og på badet hang tilsvarende matchende håndklær. Det var om mulig enda renere enn sist, ny flatskjerm blinket fra den ene veggen, i skapene var det dekketøy, og i et hjørne sto en ny og hendig liten støvsuger. Det var som å entre et boligmagasin sammenlignet med alt annet vi har sett. Vi har sett himmelen, og den er turkis.

Vi feiret med frappe på Starbucks, det er ingen ting som et lite sukkersjokk for å toppe gleden! I rusen akseptert vi lett en prisstigning på $10/uke, for vi, vi har et sted å bo! Et sted å trekke oss tilbake, samle krefter og lage mat. Et sted som ikke huser bedbugs, overflater som aldri har blitt vasket og gutter som røyker weed når man sover. Et sted som er vårt, et fristed der vi bestemmer, et sted å komme hjem til. Vi har et sted å bo!

Dessverre er ikke «lykke» en varig tilstand, men flyktige øyeblikk som en skal ta godt vare på. Før eller siden vil virkeligheten komme og kakke deg i hodet, og prakke på deg det du ikke vil gjøre, men likevel må gjøre. Kort fortalt: Voksenting. Overraskende ofte innebærer det en mer eller mindre uoverkommelig bunke med papirer. I vår bunke lå bankoverføringer, oppsett av bankkonto og en eiendomskontrakt skrevet på finurlig engelsk. Jeg ble derfor igjen på hostellet for å finne ut av disse finurlighetene, fremdeles småkvalm etter frappen tidligere på dagen, mens de andre dro i sjokoladeboutique i en av de omliggende bydelene sammen med Ron. Hva kan jeg si? Det tar på å feire turkise himmelriker med sjokoladefrapper!