this is very unfair

Jeg sto ikke så tidlig i visakø som jeg hadde tenkt fredag morgen. Det straffet seg. Da det var åtte personer foran oss i køen, fikk vi vite at de hadde gitt ut dagens «vi behandler søknaden din-kølapper», og det var bare å snu på hælen. «Kom tilbake klokken 14. Da ser vi hvor mange flere søknader vi rekker,» var beskjeden.

Like etter klokken 13.30 sto jeg og Tia fremst i visakø for livet har lært meg at det lønner seg å være tidlig ute (det er dog ikke all lærdom man velger å benytte seg av sånn til en hver tid). Da hadde jeg hatt koselige Skype-samtaler til de hjemme, prøvd PCene på biblioteket og gjort det mulig å kommentere på bloggen, noe jeg faktisk har fått flere etterlysninger etter (i fare for å quote en lang rekke norske kjendisbloggere: «Jeg har de fineste leserene!»). Kort fortalt: Jeg hadde brukt hele dagen på campus (betyr det at jeg allerede er klar for eksamen?). Jeg var likevel strålende fornøyd for nå, nå skulle det skje! Jeg skulle endelig kapre det etterlengtede dokumentet som skulle gjøre hverdagen i NZ til en dans på roser, ja, et skikkelig beachparty rett og slett. Den gang ei. Vår BFFs Vtoria sjekket papirene våre, og tror du ikke vi manglet noe!? Jeg så rødt, og det er definitivt ikke fargen på International Office!

Inn på biblioteket i en viss fart, logget på PC, logget på skoleområdet for å generere den [ord-som-ikke-egner-seg-på-trykk] Innvoice Statement, samtidig som man prøvde å begrense skjelling og smelling til et minimum. Hvor vanskelig kan det være å få et visum lissom? Jeg lover at jeg skal dra fra dette forbanna byråkratiske landet så fort eksamenene mine er overstått, dere har jo ikke en gang skikkelig Internett! Vi hadde allerede skrevet ut en rekke papirer til visasøknaden til overpris på en luguber asiatisk Internett kafé. Man får nemlig ikke printe på skolen uten studentkort, og man får ikke studentkort uten visa (har det slått dere at det noen ganger er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen?).

Vår første innskytelse var å stikke bort til helten Ron på treningssenteret og få han til fikse det der, men for undertegnede var tiden knapp, avstanden stor og frustrasjonen over alle grenser. Det rant over for meg da jeg snakket med Troy på bibliotekets «enquire-desk» (min nye bestevenn), så all oppgitthet, irritasjon og håpløshet var skrevet på meg med store bokstaver. «We don’t normally do this here, but this is very unfair…,» sa min helt i nøden, og skrev ut fra sin private konto for oss, mens han lovte å sende en mail til International Office for dette gikk jo bare ikke an! Aah, å høre han si det… Balsam for sjelen!

Du trodde det verste var over, ikke sant, at det var plankekjøring derfra og inn? Nei da, det der var bare starten på betongveggen. Med de riktige papirene i armen kunne vi stille oss i kø, stå i kø, stå rett opp og ned i en kø som sto bom stille, som sto mer dønn enn bilene i rushen i Trondheim, Oslo og Bergen til sammen. Venting gjør noe med deg, og for en utålmodig sjel som min, er det ikke snakk om noe positivt bidrag. Jeg ble snart «I don’t work here, I just act like it» og køpoliti, kort fortalt en skikkelig bitch. Jeg henviste folk i hytt og pine som selvutnevnt ekspert etter litt for mange turer til International Office. Jeg tok ikke fem flate for å sette hvis-du-sniker-dreper-jeg-deg-blikket i en stakkar, og så de som gikk i den andre luka som ikke hadde noe med visasøknader å gjøre. Begynte de å vandre litt forsiktig rundt inni køen min, var jeg ikke send med å plukke dem opp og plassere dem bakerst, der de hørte til, med et velfortjent «The line starts back there!». Ei kinesisk jente hevdet da at hun hadde stått der hele tiden, at hun bare måtte ordne en ting i forhold til søknaden, og ble stående. Jeg trodde jeg skulle koke over. Hvem må ikke ordne noe til søknaden lissom!? Jeg rullet med øynene, snakket høyt, og likevel sto hun på sitt. Jeg var ikke lite skadefro da damen i skranken nektet å betjene henne fordi hun hadde gått ut av køen. «You have to come back on Monday…» Noen ganger ser jeg ikke noe galt i skadefryd.

Etter å ha stått rett opp og ned og ventet i nesten 2 timer, var det endelig vår tur. Da var kl 15.50, kontoret stenger kl 16. Papirene våre ble velsignet med en gul «you’re good to go-sticker» som betyr at alt er i orden, vi må bare levere og betale på mandag. Oh heaven! Jeg trodde aldri et gult klistremerke skulle gjøre meg så lykkelig.

taco-torsdag

Da Tia og jeg rullet inn på Jarrods kontor i god tid før klokken 11, hadde vi rukket å gjøre altfor mye allerede. Vi hadde sjekket ut av Queen Street Backpackers, fått leiekontrakten lest over av en juridisk rådgiver på skolen, betalt «letting fee», «bond», leie og alle mulige avgifter på leiligheten i banken, og ordnet noen visa greier. Det er alltid noen visa greier som må fikses. Med nøkkel i hånda og store glis, rusa vi derfor tilbake til International Office for ytterligere visastyr, og nå – NÅ tror vi at vi har alt i boks så vi endelig kan levere på fredag. Om mulig enda gladere rusa vi derfor tilbake til hostellet der vi kastet i oss litt mat og plukket opp tingene våre.

Det viser seg at store ryggsekker er «conncting people» på samme måte som Nokia gjorde for noen tiår siden. På den korte bussturen fra hostell til leilighet, hadde vi prata med folk fra både Syria og Australia, og blitt rådet til å flytte tilbake på hostel av økonomiske grunner. Kanskje like greit at jeg ikke manøvrer livet mitt utelukkende etter slike!

Vel inne i leiligheten ble det organisering av «operasjon ingen-blindpassasjerer-kill-it», og innkjøp av diverse vaskemidler ettersom «professionally cleaned» er like mye verdt som en 10-øring. Vi hev derfor store mengder klær inn i fryseren og til vask i håp om å bli kvitt utøyet. Da det var gjort kom LisA & Fynne, og de gikk straks i gang med samme operasjon, mens jeg og Tia rusa av sted til Wearhouse, NZ svar på Europris. Utrykningen skyldtes selvfølgelig et akutt behov for et tørkestativ, men når man først er på shopping får man lett med seg andre småting av stor viktighet i kurven og, som hårføner, dopapir, kleshengere, vaskepulver osv.

Etter å ha rusa byen rundt hele dagen, var det fantastisk deilig å kunne synke ned på en stol i sitt eget hjem ved tacobordet, signert LisA og Fynne. - Taco/tex mex-torsdag er «trending» i NZ hvis dere lurte!

himmelen er turkis

Vi stresset avgårde for å få billetter til neste ukes O-week concert, snek foran noen vi trodde snek foran oss, og ble dermed de siste som fikk kjøpe billetter over disk. Råtne nordmenn! Ja, nå er vi ikke garantert billetter enda da, selv om vi har betalt, for alle skjønner jo at man trenger studentkort for å gå på konsert, visa for å få studentkort og NZ adresse for å få visa. System må man ha!

Jeg og Tia endte på kafé igjen, humøret blir så meget bedre etter en cappuccino, spesielt når den kan nytes med livekonsert på campus. I tillegg kom kanskje de eneste menneskene vi kjenner her på Uni, våre nye franske venner, forbi, og etter en klein kysseseanse, som vi nordboere med 2 meters intimradius taklet sånn forholdsvis bra, fikk vi vekslet noen ord, tipset om lure ting og avtalt noen festligheter. God stemning! Stemningen nådde nye høyder da LisA og Fynne kunne melde om finfin leilighet i 12. etasje, og at det virket som om ting kunne ordnes i løpet av dagen.

Solen har igjen funnet vegen til Auckland, og shorts og solkrem ble gjenfunnet med stor glede. Gleden ble enda større da Jarrod kunne meddele at 1119 var "professionally cleaned", møblene levert og Casa Turkis innflyttingsklar på torsdag, hurra! Ny omvisningsrunde viste dessuten at de hadde gått til innkjøp av matchende turkist møblement (derav navnet), til og med på balkongen, og sengene, de nye sengene, var fult utstyrt med puter og sengetøy, stylet som hotellsenger, og på badet hang tilsvarende matchende håndklær. Det var om mulig enda renere enn sist, ny flatskjerm blinket fra den ene veggen, i skapene var det dekketøy, og i et hjørne sto en ny og hendig liten støvsuger. Det var som å entre et boligmagasin sammenlignet med alt annet vi har sett. Vi har sett himmelen, og den er turkis.

Vi feiret med frappe på Starbucks, det er ingen ting som et lite sukkersjokk for å toppe gleden! I rusen akseptert vi lett en prisstigning på $10/uke, for vi, vi har et sted å bo! Et sted å trekke oss tilbake, samle krefter og lage mat. Et sted som ikke huser bedbugs, overflater som aldri har blitt vasket og gutter som røyker weed når man sover. Et sted som er vårt, et fristed der vi bestemmer, et sted å komme hjem til. Vi har et sted å bo!

Dessverre er ikke «lykke» en varig tilstand, men flyktige øyeblikk som en skal ta godt vare på. Før eller siden vil virkeligheten komme og kakke deg i hodet, og prakke på deg det du ikke vil gjøre, men likevel må gjøre. Kort fortalt: Voksenting. Overraskende ofte innebærer det en mer eller mindre uoverkommelig bunke med papirer. I vår bunke lå bankoverføringer, oppsett av bankkonto og en eiendomskontrakt skrevet på finurlig engelsk. Jeg ble derfor igjen på hostellet for å finne ut av disse finurlighetene, fremdeles småkvalm etter frappen tidligere på dagen, mens de andre dro i sjokoladeboutique i en av de omliggende bydelene sammen med Ron. Hva kan jeg si? Det tar på å feire turkise himmelriker med sjokoladefrapper!

...they keep playing the blues

Slaget er aldri tapt før siste åndedrag er trukket. Vi trakk oss derfor ut av sengene og avgårde for den offisielle åpningen av vårt utvekslingsår i NZ. Som sild i tønne fikk vi med oss Maorisang og velkomsttale på Maori. Kult nok, men fullstendig uforståelig. Forsto de andre noe som helst? I guess we'll never know.

Dagens store høydepunkt var utdelingen av Uni guider, som vi antok tilsvarte fadderordningen hjemme. Det ble snart ukas store skuffelse. Postgraduates er en traust gjeng,  og enda traustere er de som går Engineering. Uni guide MS gjorde en kjempejobb med å vise oss rundt på campus,  men når man har prøvd å fikse en million ting allerede, er det begrenset hvor mange revolusjonerende ting det er mulig å komme med. Når omvisningen inkluderer ytterkant av campus, og hodet skriker etter kaffe og magen etter mat, er det andre ting som føles mer prekært. Når fokuset er å rekruttere til studentkirkens seiltur på lørdag, forsegles munnen med spørsmål om fest og fanteri. Dette forsterkes ytterligere når dine medstudenter som kommer fra India og Kina, er der for å sikre sin egen og familiens fremtid, og forbedre egen virkelighet. Da vil man helst ikke si noe om Lånekassen og et arbeidsmarked som skriket etter ingeniørkompetanse, et marked vi har snudd ryggen til inntil videre for "friår" og moro. Mssse moro, mest moro. De har alt å vinne, vi har råd til å tape.

Jeg er likevel en dårlig taper. Jeg og Tia sitter på kafé og sutrer over dårlig fadderordning, mangelen på sosiale arrangementer, vår manglende NZ adresse, fagene vi ikke får, alle pengene vi må bruke der vi spiser oss gjennom Auckland i mangel av kjøkken, trauste postgraduates, megler Jerrod som ikke svarer, seriøse Uni guides, det kalde jakke- og bukseværet og mangelen på sol, og at jeg ikke fikk navnet eller mobilnummeret på Bikerduden jeg satt ved siden av under Engineering Orientation.

Bikerduden fortjener et eget avsnitt da han var den kuleste personen jeg møtte hele dagen, rett og slett fordi han var fra NZ, det gikk an å ha en samtale på mer enn 10 min med han, og han hadde bil. Ja, så bodde han kanskje på Student Hall, var førsteårsstudent rett fra videregående og 10 år yngre enn meg (de begynner på Uni når de er 17 her, snakk om å være bestemor på tur!), men han skulle vært min inngangsbillett til studentleilighetsfestene. Og ja, det er utelukkende kidza som bor der, men man kan ikke være så nøye på det når man er på desperat vennejakt. Det er så feil på alle mulige måter, men jeg tar meg selv i å speide etter en kvisete 17-åring hver gang jeg er på campus i håp om et (tlf)nummer og Facebook invites.

Når sutringa på kafeen tar nye høyder, blir vi kasta ut, vi har visst sitti der for lenge? Vi tar det lett som en bekreftelse på at hele universet er i mot oss. Vi setter kursen mot senga, hvor jeg to timer senere ser at jeg galant droppet Uni Smart-showet til fordel for det som plutselig ble en lengre siesta. Jeg prøvde kave meg opp og ut tidligere, men det er som om alt som ikke ordner seg er et hav jeg drukner i. Jeg vet ikke hvilken veg jeg skal svømme, jeg vet ikke om jeg svømmer riktig, jeg ser ikke lyset. Det er overskyet i Auckland om dagen, kaldt. Jeg blir en struts som stikker hodet i bakken, sover, sover til alt har fiksa seg. "So wake me up when it's all over, when I'm wiser and I'm older..."

manda' morra blues

Mandag er starten på uka, starten på hverdagene, starten på alt du må, men ikke vil gjøre. Sånn er livet, og så i NZ desverre. Mandag var dagen for International orientations og visning av det vi håper blir våre nye krypinn. Selvfølgelig skjedde alt samtidig, så vi delte opp i to team, team O og team Jerrod, meg og LisA, som dro for å se på leilighet.

Det fine med mandager er at det bare kan bli bedre. Det et en lovnad der allerede i det vekkeklokka drar deg ut av Drømmeland, hardt og brutalt og så alt for tidlig, at det kan ikke bli verre enn dette. Når kjøleskapet er tomt for både melk og pålegg, vet du det er sant, og bussens forsinkelse er bare en ytterligere bekreftelse: Det går oppover herfra!

1119 luktet ikke dritt og urin. Man følte ikke akutt behov for antibac eller å ta frem vaskefilla. 1119 hadde turkise kjøkkenstoler og ny sofa med matchende puter. Man var ikke omgitt av brukte kondomer, ghettolignende betongvegger og store industrianlegg på full guffe. 1119 strakte seg mot sola, tok inn dagslys og hadde luft det gikk an å puste i. 1119 i Voltbygningen er et lite stykke himmel midt i den store lille byen. Et fristed å elske, et fristed som kan kalles "hjemme".

Mandager kan være en rollercoasterride uten sidestykke, fantastiske utsikter og beksvarte nedturer. Akkurat når en tror at alt vil snu, at ting endelig går den riktige vegen, så snus alt på hode igjen. Man har fått leilighet, men man får ikke signere papirene før møblene er på plass. Ingen vet når de blir levert. Huseier har levert feil nøkkel til leilighet nummer to, og visning på denne er derfor utsatt på ubestemt tid. Innflytting i nærmeste fremtid føles like usikkert som lottogevinst, og hostellets bedbugs og bargatas favorottisering av Shakira, begynner å tære på humøret. Det hjelper ikke at alt vi pålegges å fikse på Orientation ASAP, krever NZ adresse. Det er en slagen gjeng som sjekker inn igjen på QSB Backpackers mandag kveld. Vi sovner tilslutt, i hver vår køyeseng, med håp om lottogevinst og mandagens lovnad i hjertet: Det kan bare gå oppover herfra!

the day after YOLO

YOLO sier ingen ting om hvor trøtt en blir dagen etter gode ideer og heftige dansetrinn. YOLO gir deg ikke kaffe intravenøst mens det stryker deg over kinnet med lovnad om snarlig bedring. YOLO er for de under 20 som stemmer ansvarsfraskrivelse, helt uten å få det servert på senga dagen etter i form av svarte ringer under øynene, en kropp i slow motion og i verste fall en herskare av tømmermenn. 

YOLO, hurra! Jeg barikerte meg i senga med en bok, mens Tia og LisA dro på den planlagte gåturen med ANSA. Først i 16-tiden strevde jeg meg ut og opp for å rekke butikkene før stengetid, på jakt etter en butikk med Kindles. Desverre er ikke gode intensjoner nok for å rekke noe som helst, man bør helst ha litt retningssans og riktig navn på butikken også. 

Jeg og Fynne endte derfor opp med hver vår sub, etter en heftig jeans prøverunde før stengetid, og deretter dro jeg på kafé for å lese det siste tilsendte nummeret av Spikers, ta dagens første kaffe og lese ferdig fantastiske "Et helt halvt år" som jeg fikk til bursdagen min.  Anbefales, både boka - og kaffe generelt selvfølgelig. 

Vel tilbake på hostellet kunne Tia fortelle at det var like før innspurten på 5 mila, og vi stresset defor ned på sportspuben for å få med oss det, der vi ble armert med enda en kopp kaffe. Etter det noe uheldige utbruddet "Det en svenske som leder!" på en pub full av nettopp svensker, så vi Norge gå inn til den irriterende fjerdeplassen på storskjerm. Det skal sies at engelske kommentatorer er mye mer avbalansert enn norske... 

Dagen ble som ser hør og bør avrundet med stresspakking av sekken, hvis innhold ser ut til å vokse dag for dag. Fortsetter dette fenomenet, kommer jeg hjem igjen til Norge med et hus på ryggen, antageligvis et hus med teppegulv. 

welcome to the jungle

Omvisning i to leiligheter i Volts andre etasje, ga assosiasjoner til ghettoer og et enormt behov for antibac. Lukten av urin sved i nesa, blandet med en stank vi ikke klarte bestemme, og så de hersens teppegulvene da! Alle leilighetene vi har sett har teppegulv, og vi skjønner ikke hvorfor. Ikke er det spesielt kaldt her, de er fryktelig vanskelig å holde rene, men likevel, teppegulv skal man ha ja! Vi sa nei til de leilighetene, hvis dere lurte, det hjalp ikke at megleren het Michael Jackson.

Vi dro rett på Starbucks, uten at vi egentlig trenger en unnskyldning for å stikke dit. Jeg surfet nettet som en profesjonell, fant ut av alle sånne ting jeg ikke egentlig lurer på, før jeg møtte Tia på universitetet. Fins det noe bedre sted å henge, sånn egentlig? Det er jo alltid noe som må fikses. Denne gangen fikk jeg swappa fag som en erfaren gavebytter i romjula, kunne konstatere at skolepengene hadde havnet hos grådige UOA, og at jeg og Lånekassen er BFFs igjen. - Tia sa jeg hørtes ut som onkel Skrue, men det er han og meg nå altså, oss rikinger i mellom! (Universitet maser forøvrig stadig om mitt flotte vitnemål, noe jeg trodde jeg hadde sendt to ganger allerede! Jaja, får ta det på sikt.)

Dagen fortsatt med pasta på restaurant og stæsjing på hostellet, før det bar ut på livet. Lørdag er fun day! "Det er øl, berusende ord, det er sommer det er sol...", det er rett og slett preparty hos helten Ron! Med øl fra den døgnåpne bottleshoppen på hjørnet, fikk vi lesket ganen med litt lokalt kiwi-øl. Leskinga  ble ikke mindre da King's cup kom på banen, bare avbrutt av Andrews, Rons homofile roomie, mer eller ENDA mer seksuelle hentydninger og rødvinsbælming. Kul type. Kule var også vi som plutselig hadde erobret hele dansegulvet med linedance og helteite dance moves. "Her blir det liv, RAI RAI!" og det ble det for man får ikke mer moro enn man lager sjæl! Kalaset ble avsluttet med amerikanske pannekaker på restaurant en eller gang rundt kl 5 om natta, og fire alt-for-trøtte-i-tryne, men akk så fornøyde, norske jenter tuslende tilbake til hostellet. "Welcome to the jungle!"