det beste i livet er gratis

Det ble ikke OL, men det ble en ganske norsk torsdag likevel med mat på Texmexen rundt hjørnet og en Corona som seg hør og bør. Etter slike utskeielser var vi så slitne at vi tok kvelden. Det samme kan ikke sies om resten av bargata, men jeg sover åpenbart gjennom et hvilket som helst party og de andre har fått seg ørepropper.

Fredag var vi på stranda før noen andre ettersom de andre er orienteringstalenter og lommekjent på et hvilket som helst kart. Jeg derimot bør gå rundt med et "returneres til [adresse] hvis funnet". Ja, strengt tatt hvis jeg bare vandrer litt rundt meg selv med et spørsmålstegn over hodet. Jeg er egentlig ganske lik en sånn Mii når du løfter'n opp og så slipper han tilbake på skjermen: Forvirra.no! Stedssansen er så dårlig at Tia er dypt imponert, hun trodde ikke det var mulig å være verre enn henne...

Solen skinte over Mission Bay, og hvite nordboer kropper slukte strålene som uttørkede potteplanter på jakt etter næring. Vi lot leiligheter og boligmarked seile sin egen sjø der vi lå langflate på hvert vårt lånte hostel håndkle, hørte på musikk og leste bok. Tiden passerte umerkelig, opphørte, og plutselig var det aller best i verden å være student i New Zealand med deilige ingenting på programmet, bare nyte, nyte livet, det fantastiske studentlivet!

Tilbake på hostellet oppdaget vi at nordboerkroppene våre hadde fått en heftig overdose sollys, "kissed too hard by the sun". Alovera ble innkjøpt for storforbruk,  concealer og lange bukser funnet frem. Kanskje like greit at det regner i dag? Det gjør dessuten at det kun er turister som er ute og lufter seg, kiwiene er inne i slikt uvær (det regnet kanskje i 10 min, de bør ikke flytte til Bergen)!

Den fantastiske dagen ble toppet med tur til Silo Park, et industri-havneområde som ganske nylig har blitt opparbeidet til park og rekreasjonsområde for de urbane Aucklanderne. Faget mitt i praksis her altså, så kan vel nesten kalle det ekskursjon?  Der var det marked, små boder med mat fra hele verden og ikke minst utendørs kino vist på en silovegg. På programmet sto svart-hvitt-filmen "Some like it hot" med Marilyn Monroe. Desverre måtte jeg kapitulerer halvveis i filmen siden jeg ikke hadde tatt med meg jakke. Note to self: NZ er som Norge en sen sommerkveld, små kaldt!

Jeg og Tia avrundet defor med Tim Tam pysjparty på hostellet (den australske favorittsjokoladekjeksen), det var tross alt freda'n! Med så mye sukker i blodet, solbrente ansikter og overtrøtte kropper, sier det seg selv at det var god stemning på rom 32. Det var nesten så vi overdøvet resten av bargata må vite!

jeg tror jeg er i NZ

Leiligheten glimrer stadig med sitt fravær, men jeg og de andre jentene innbiller oss at vi har sjarmert oss inn på to gode visninger, en på lørdag og en mandag. Begge er i Volt-bygningen, NZ svar på Vold studentby skal man dømme ut i fra de unge massene som strømmer til og fra bygget, bare mye mer sentralt - tror vi. NZ -livet så langt er nemlig en eneste stor religiøs opplevelse der vi tror og tror oss halvt i hjel. Vi tror det blir leilighet, tror vi går riktig veg, tror vi vet hvor vi er, tror vi har betalt skolepenger, tror det snart vil ordne seg. - Tror du ikke?

"Every day is a fixing day," ser jo ut til å være vårt nye motto, så vi tok oss en tur til skolen for å snakke med fakultetene om det faglige innholdet. Seriøse studenter, sant? Fikk mailadressen til han med ansvar for urban planning på NICAI, og venter nå i spenning på svar. Rakk også en tur innom International Office for å høre om noe småtteri, og der ble vi møtt med et strålende "Hi, friends, how are you?" da en av damene fikk øye på oss i en endeløs kø av utenlandske studenter. Veldig hyggelig, samtidig sier det vel noe om antall spørsmål de har fått fra oss... Vi fikk hjelp med en gang da, score!

Ettersom vi er omgitt av usikkerhet, dro vi deretter til Newmarked for å gjøre noe vi er sikre på: Shopping. Ja, nå har vi vel hverken økonomi eller plass i sekken til slike utskeielser sånn egentlig, men noen ganger blir slike vesentligheter bagateller. Jeg er derfor heldig ny vinner av en svart genser med bling (kjempe praktisk i sommerlandet NZ), en kombo skje-kniv-gaffel (så jeg kan spise avokadoen jeg kjøpte i går), og en 30L Osprey sekk på tilbud til ca 400 NOK, noe som faktisk var et kupp. Nå har jeg jo et håndbagasjekolli som fungerer, skolesekk OG tursekk, om jeg mot formodning skulle finne på noe sånt. Veldig fornuftig rett og slett, flinke meg, pluss poeng. 

Til kvelds snakkes det om OL på storskjerm igjen hos nabopuben, for ja, det kan virke som vi nå bor i bargata. Her sendes Premie league, Champions league osv hver morning før frokost, til høye rop og mang en øl. De andre jentene sjekket ut både serveringen og storskjermen under langrenn i går kveld, mens a bestemor sov som det murmeldyr hun er. - Gi dama en kaffekopp, anyone?

roomie heaven

Jeg starter dagen lenge før jeg vanligvis ville tenkt på å stå opp. Jeg tror folk flest kaller det døgnrytme, jeg kaller det jetlag. Jeg har fått nye roomies på hostellet, Rob fra UK og en hyggelig fyr fra Tyskland med en singlet som viser så mye hud at han må tro han er Guds gave til kvinnen elns. Vel, vel, han om det. Rob og jeg diskuterer religion, politikk og alle sånne ting man ikke skal snakke med fremmede om. Vi har begge "flyktet" fra regjeringer vi misliker, vi ligger på den samme sosialistiske linjen, men er ikke helt på linje når det gjelder religion. Det er gøy å prate, men ikke når klokke nærmer seg 10 og a bestemor er trøtt som ei strømpe. Rob, hvis store hobby er rollespill (dungeons and dragons) til hans bedre halvdels store irritasjon, foreslår at vi fortsetter diskusjonen over en kopp kaffe senere i uka. Jeg er enig, lykkelig over å få vende snuten mot Drømmeland. Med slike pratmakere er det nesten så en savner Ivan fra Peru, fyren som glemte tidsforskjellen mellom NZ og Australia så han mistet bussen sin (kan skje den beste!) og som tørket alle trusene sine i vinduskarmen. Ja, det er nesten så man savner Nick, men bare nesten.

I to dager har vi fikset og fikset så mye at jeg nesten ikke fikser mer. Vi løper rundt i en frustrerende ring som krever NZ adresse eller visum, to ting som nesten er gjensidig avhengig av hverandre. Forhåpentligvis har vi funnet ut av det nå. Jeg har sjekket inn på nytt hostel med de andre jentene, og med litt regn i håret og en hel busstur med visninger nå kl 13.30, må jo dette bli dagen vi finner et krypinn. - I got a feeling... 

fikse, fikse, fikse

Har stått på siden klokka 10 for å fikse, fikse, fikse. Og det har vi gjort, fikset og fikset, ihvertfall prøvd. Skjema på skjema har vi prøvd å fylle ut som best vi kan for å skaffe visum, sted å bo, få igjen penger siden vi har forsikring allerede, 18+ ID kort, bankkonto osv osv. Bottom line er at man trenger en bostedsadresse for å få ordnet noe som helst her i NZ. Det har derfor poppet opp som første prioritet, ikke så dumt med tanke på at jeg for øyeblikket bor på hostel med 40+ George som jeg gir dating tips, og UK-Nick som røyker alt annet enn sokkene sine så fort jeg har lagt meg. God stemning på rom 1126 altså! Har også fått omvisning av vår egen NZ-engel Ron på Uni gym, og fikset NZ simkort så nå kan jeg nåes på +640221827974 om ønskelig. Stusselig få MB inkludert, så føles som jeg skal på Internett avvenning. Men, men. Sola skinner, solkremen har fått ben og gå på, og jeg ER på den andre siden av kloden! 

i farta

Jeg rakk riktig flytog som ved et under, men hadde ikke sjekket inn på forhånd og har derfor midtsetet hele veien til NZ. Jaja, jeg sover jo uansett. Jeg fikk overbevist dama i skranken om at jeg skulle få meg studentvisum så snart jeg kom ned, at turistvisumet bare var en midlertidig greie og at utreise i juli et helt på sin plass. Jeg hadde et flakslodd jeg ikke fikk casha på innlandssida, men hva gjør vel det når man får kjøpt seg ny bok og brukt en formue på hudpleieprodukter? Flyet var en time forsinket, kanskje det ikke er Norwegian, kanskje det er meg? Jeg brukte tiden på Oslo Lufthavn til å ringe, og måtte derfor på do så fort vi var i luften. Vekke sidemann, null stress. Været i London var elendig, vi nærmet oss rullebanen i luftige svev, klarte det på andre forsøk. Raden ved siden av var hvite, grå, de gråt, og hele flyet klappet da vi rullet inn på Heathrow. Jeg var mest opptatt av klokka. Jeg visste ikke helt når flyet gikk, trodde jeg hadde dårlig tid. Satte derfor ny rekord fra terminal something til terminal something, røk glidelåsen på håndveske på vegen, bare for å kunne konkludere at jeg var en flyvning for tidlig ute. London time, baby! Prøvde å få meg vann og en matbit, men hadde kun slått av regionsperren for Oseania, hadde helt glemt mellomlanding i Europa og Asia. Flott, flott og kort denied. Har gått samme strekning ca tusen ganger, og tror nå jeg er på rett sted. Og det må jo snart bli riktig tid og? Jeg har vært på do, jeg har vann, jeg føler meg flink, jeg er klar. No worries, dette går så det suser!

farvel, norge

Enda en gang står jeg på Gardermoen og vinker farvel til Norge. Det har ikke gått et år siden forrige eventyr, og likevel er jeg klar for et nytt. Sist gang var det Australia og deretter Asia som sto på programmet.
- "Er det mulig å komme seg lenger bort," lurte mamma da.
- "Ja," svarer jeg som står på farten til New Zealand for utveksling.

Jeg står på Gardermoen med sekken på ryggen og klump i halsen for det er aldri gøy å si farvel. Jeg er redd skolen blir for vanskelig, for arbeidskrevende. Redd for at jeg må flytte inn på en lesesal, og derfor verken får reise eller surfe. Jeg er redd for å gå glipp av noe, jeg vet jeg vil gå glipp av masse. Mens jeg er borte vil en gifte seg, en konfirmeres og to små jenter vil komme til verden. Det vil være bursdagsfeiringer, Backstreet Boys-konsert og Grunnloven vil fylle hele 200 år! - Jeg elsker 17. mai, det er fullt på høyde med både jul og bursdag, men i år vil bunaden henge ubrukt og kroneis må jeg se langt etter.

Jeg vil se mot stjernene og tenke på alle dere her hjemme, kjenne på savnet og gleder meg til å se dere alle igjen. Jeg vil minne meg på at det bare er utveksling, ikke endelig farvel. Jeg vil si til meg selv "jeg er tilbake før jeg aner det", og de har internett på den andre siden av kloden og.

- Men New Zealand, New Zealand, you better be good, du har en del å gjøre opp for!

utveksling på østlandet

Den etterlengtede juleferien var over, og 2014 kom med hverdagene. Den ene medstudenten etter den andre returnerte til Trondheim, «Snapchat said», mens jeg hadde flyttet tilbake til barndomshjemmet på Østlandet, midlertidig vel og merke. Våren 2014 står for utveksling.

Jeg søkte San Diego, kom inn, men takket nei. Jeg ville til Shanghai, San Fransisco, Melbourne eller kanskje et sted i Spania? Det var likevel Brussel jeg satte opp fagplan for. Som EUs hovedsete måtte det være det perfekte sted for en globetrotter som meg, til tross for at jeg verken snakker fransk eller nederlandsk. Da søknadsfristen gikk ut, sto Auckland i New Zealand som førstevalg. Jeg trodde lenge det var landets hovedstad.

Jeg trodde også at første steget på NTNUs prosedyre-for-delstudier-i-utlandet, «bestem deg for land og lærested», var det vanskeligste. Feil! Den egentlige utfordringen er alt som må ordnes. Alle sånne ting som jeg er allergisk mot og får stressrelatert utslett bare ved tanken på. «Den Store Papirmølla». Fagplan skal settes opp, vitnemål sendes, formelle krav innfris og søknad godkjennes. Forsikring må skaffes, flybilletter bestilles, og jeg burde kanskje hatt et sted å bo?

Jeg skriver to-do lister lengre enn avstanden Valggrinda-Gløs til et utvekslingsopphold som foreløpig har vært et eneste langt «men hvordan…?» og «når da?». Og mens Internasjonal seksjon vil vite hvor i verden jeg er og EiT at jeg ikke skal ha faget, er jeg mest opptatt av hvordan reisekassa kan bli litt større.

Jeg tar meg jobb som ingeniør mens jeg venter på studiestart i mars, jeg har hørt at det er et innbringende yrke. Og jo da, pengene strømmer inn, men det er fordi de glemmer å fortelle deg at arbeidslivet er så slitsomt at du verken har tid eller overskudd til å bruke ei krone. Når man står opp klokka 6 og pendler én time hver veg, sier det seg selv at man er nummeret før kaffe intravenøst. Når arbeidsoppgavene er alt annet enn det man lærte på skolen, og dagens høydepunkt er ping-pong-runden i lunsjen, innser man hva «hverdag» er. Når man sitter og halvsover på vors fordi «det er langt over sengetid», vet man at man har blitt voksen. Jeg vokser inn i en Gollum-møter-Ringeren-fra-Notre-Dame-stilling foran PCen, og drømmer om trening på Gløs, billig øl på Samfundet og tillatelse til å trykke på slumreknappen - i fem timer!

I stede spiser jeg middag, signert mor, til tider som kvalifiserer til kveldsmat, og søker «concession» og «enrolment» gjennom University of Aucklands så tungvinte nettsider at jeg tviler på at de utdanner dataingeniører. Jeg har sluttet å spørre «hva» og «hvorfor», jeg bare gjør. Jeg klikker meg gjennom søknadsskjemaet «lån i utlandet», og fullfører med varige kloremerker i hodebunnen. Jeg trykker meg gjennom et større utvalg studenthybler og private leiligheter på jakt etter noe «sentralt» uten å vite hvor det er. Jeg klikker meg gjennom lista med vaksiner (i tilfelle jeg skal på påsketur til Asia), klikker meg gjennom visumsider lengre enn en skoleeksamen, og merker nesten ikke at tiden går, «tikk takk, tikk takk». Fristen for innbetaling av skolepengeformuen nærmer seg med stormskritt, men pengene fra Lånekassen glimrer stadig med sitt fravær. Man får ikke studentvisum før pengene er betalt, behandlingstiden er 3 uker, og søknaden behandles i London. Jeg drar om en drøy uke.

Jeg klikker rundt på det store Internettet så det snart får varige merker. Det er like før det klikker for meg. Flybillettene koster to utbetalinger fra Lånekassen, og University of Auckland nektet meg fag jeg burde hatt. Hvorfor gidder jeg? Den Store Papirmølla truer med å kverne meg til småbiter, og jeg begynner å angre hele greia. Tenk om jeg ikke klarer det? Når drømmeleiligheten ikke lånes bort i mindre enn et år av gangen, tenker jeg det kanskje er like greit å bli hjemme. Trondheim er jo Norges beste studentby.

«Nei!» sier jeg strengt til meg selv, «du skal dra! Tenk på alle idiotene som har klart å komme seg avgårde før deg! Utlandet trenger en idiot til, og jeg trenger sol og utmerkede surfeforhold.» 14. februar vinker jeg farvel til Norge og det kjente og kjære. Jeg satser på at studentvisumet ordner seg på sikt, og at det er mulig å finne et krypinn i ekstremsportens opphavsland. Jeg stiller med overvektig sekk, friskt mot og et Internett jeg har hilst på før, for som Nelson Mandela sa: «Den modige er ikke han som ikke føler seg redd, men han som beseirer frykten». 

Skrevet for linjeforeningsavisen Spikers Kårner.