På New Zealand savnet jeg roen. Det var alltid noe jeg burde gjøre, finne ut av eller fikse. Det var alltid noe jeg ikke forsto, og alt krevde en innsats. Ja, bare det å finne havregryn og melk på butikken var et lite prosjekt i seg selv. Jeg savnet å kunne lene meg på hverdagens rutiner, savnet tryggheten fra det kjente. Det var godt å komme hjem, få en klem av mamma og skravle med gode venninner. Fint å forstå alt som sies, også det som uttales mellom linjene, og lene seg på alt som alltid har vært sånn som de. Godt at folk kjenner meg så jeg ikke trenger "gjøre et inntrykk". Fint å ha noen å ringe hvis man vil finne på noe helt ordinært en helt vanlig dag. Det var godt å komme hjem.
Det er snart et år siden jeg kom hjem, og rastløsheten har kommet tilbake. Norge føles lite, Trondheim enda mindre. Det er en evig runddans av dager, uker og måneder med akkurat det samme: mat, skole, soving, sosialisering og kanskje litt trening. Sånn er hverdagen, den har ingen nye, overraskende ingredienser. Alt det jeg lengtet hjem til, har blitt det jeg nå lengter bort fra. Jeg spiler Ticket to ride, og drømmer om roadtrip i USA. Jeg scroller gjennom Instagram, og vil på street art-city-walks i Europa. La meg ta den transibirske jernbanen eller backpacke i Sør-Amerika. La meg se kjente monumenter og overdådige minnesmerker, rare bygninger og store underverk. Jeg vil seile jorden rundt, selv om jeg blir sjøsyk før jeg når Stavern, og sykle Benelux-landene på tvers. Jeg vil se solen stige opp over savannene i Tanzania, klatre Kilimanjaro og la Victoria Falls ta pusten fra meg. Hakuna Matata. Jeg vil se de gamle pyramidene, rusle rundt ved foten av sovende Pompeii og danse tango i Buenos Aires. Jeg vil spare på rytmene fra Cape Town, de eksotiske luktene fra Rangoon og det majestetiske synet av Taj Mahal...
Reisefeberen river i meg. Min nesten-ikke-eksisterende sommerferie kan nesten ikke komme fort nok for jeg er åpen for nye impulser. Jeg er så sulten på livet at sansene verker, er klar for gjennomtrekk og hornorkester. Wanderlust. Jeg er reiseklar!
torsdag 28. mai 2015
onsdag 2. juli 2014
om å glede seg
Jeg gleder meg til å komme hjem. Jeg gleder meg til å starte dagen med en dusj «med trøkk i», i stede for sparedusj+ typen som på en god dag ligner ei skur i Bergen, der temperaturen er «passe» hele tiden i stede for å skifte mellom «brenn levende» og «frys ihjel nå» raskere enn trafikklysene skifter farge. Jeg gleder meg til det norske trafikkbildet der folk kjører på den riktige siden av vegen, og lys og gangfelt i større grad er lagd på de gående premisser. Jeg gleder meg til Sigdals knekkebrød med Jarlsberg og paprika til frokost, sammen med traktekaffe og et stort glass TINE melk. Jeg gleder meg til norsk mat, mat, mat, mat, bare den er norsk! Jeg gleder meg til folk med store intimsoner og normalt forhold til "public affection". Jeg gleder meg til vaksemaskiner som ikke spiser klær, og klær som ikke går i stykker hvis du puster på dem, fine klær, og en mote som ikke lar pupper og rumpeballer falle ut i alle retninger. Gleder meg til å hoppe inn i kosebuksa eller pysjbuksa så det ser ut som jeg skal passe sofaen og ikke løpe en mil eller noe annet gæli (treningstights når man skal spise pottis blir for feil!), og normale strømuttak så adapter kan glemmes uten krisesituasjoner. Jeg gleder meg til å løpe ute, puste inn frisk luft og ha plass. Plass til å snurre, plass til å være, plass til å puste, et helt hus, en hel veranda som ikke ødelegges av naboens basskasser eller dueskitt. Jeg gleder meg til sommervarme hus og norsk sommersol. Gleder meg til å møte på folk jeg kjenner helt uten å planlegge, gleder meg til å kjenne mange, møte bekjente med et "hei" i forbifarten fordi jeg skal møte noen, være et sted som ikke er skole. Jeg gleder meg til å leve et sted der jeg skjønner systemet, skjønner politikken, skjønner det som ikke sies. Gleder meg til å kunne lese mellom linjene igjen, le på de riktige stedene, være morsom mest med vilje. Men aller, aller mest gleder jeg meg til å se igjen alle dere som bor i fine, lille Norge, aller mest gleder jeg meg tli å se igjen akkurat deg. Gleder meg, gleder meg, gleder meg! Gleder meg til å komme hjem!
fredag 20. juni 2014
hjem
Her i New Zealand drar jeg alltid «hjem til Auckland». Det føles alltid så feil. Det er som om ordene ikke passer sammen, men kanskje en dag, en gang når jeg er tilbake i Norge, da blir kanskje Auckland, New Zealand litt hjemme? Eller hvis jeg tilbringer én uke her uten å ordne og fikse? En uke i Auckland uten å besøke lesesaler og biblioteket. En uke i Auckland uten skole og stress, som turister, ikke flittige, forvirrede studenter… Det er det vi skal, jeg og Tia, jobbe med forholdet vårt til Auckland. I stede for en uke på en Stillehavsøy skal vi være turister i egen by. Besøke French Marked, bestige Mount Eden, spise i Skytower, og dra på vintur på Waiheke. Vi skal være helt om dagen og helt om natten, la hjertet synge fritt og se sola skinne, også i Auckland. En hel uke skal vi bare være alene hjemme i Auckland.
tirsdag 17. juni 2014
eksamensperiode
Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode. Jeg har hatt en eksamen, to gjenstår. Jeg vet ikke helt hvordan det gikk, hvordan det går. Jeg stresser meg opp, stresser meg ned. Snakker med mamma på telefonen. Jeg leser, og samtidig ikke. Jeg er rastløs, men orker ikke trene. Jeg kjøper meg motivasjonskaffer i lange baner, jeg er på mitt tredje kaffekort bare på POD cafeen. De ansatte der kjenner bestillingen min «by heart», og gir meg komplimenter for leppestiften min. It rocks, må man rocke seg opp når man kjeder seg så fælt.
Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.
Leilighet, internett og treningsabonnement er sagt opp. Jeg har fornyet telefonabonnementet for siste gang. I dag er det to uker til jeg reiser hjem. Tiden står stille, tiden går alt for fort. Tankene vandrer, det er vanskelig å fange en tanke, men jeg tror de må tenke litt mer på pensum og litt mindre på Norge. Tenk på pensum! Men jeg gleder meg sånn, gleder meg sånn, synger tankene! Jeg hører på Lørdagsrådet og lar dagene gå. Det er eksamensperiode.
tirsdag 3. juni 2014
the best little capital in the world
Vi bestemte oss bare for å dra. Tia og jeg bestemte oss for å dra selv om eksamen lurte i det fjerne for vi hadde ligget fastklemt under en uoverkommelig bunke med innleveringer så ufattelig lenge. Vi måtte gjøre noe annet! Vi trengte noe annet! Vi trengte det så veldig at en kveld etter håndballtrening, da eventyrlysten bruste i blodet, bestilte vi billetter til Wellington. Wellington som ble kåret til "the best little capital in the world” av Lonely Planet for noen år tilbake. Selvfølgelig skulle vi dit!
Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.
Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!
Fra vårt stamsted Engineering Library gikk turen fredag ettermiddag via Volt-bygningen og så videre til flyplassen. Jeg tror ikke foreleseren rekker tomlene høyt opp for noe av det som har blitt levert den siste tiden, men det tenker jeg ikke på. Jeg sover på flyet og tenker ikke på det. Jeg tenker ikke på det når jeg og Tia nyter hver vår big size McDonalds meny på senga med film til, nesten helt uten reklame, for vi har ferie. Ferie, ferie, ferie! Ferie er tiden for gjennomtrekk i hodet, åpen hjertedør og åpne sanser.
Ferie er DJ-tendenser på TePapa, New Zealands National Museum, og historier du aldri har hørt før. Ferie er små, rare puber og store kaffekopper, lese bok på senga så lenge man vil og se noe på kino bare fordi man har lyst. Ferie er bestigning av fjell som Mt Victoria, selv om det nesten er for kolle å regne, huske som barn og drikke vin som voksne. Ferie er daffe morgninger, brunsj i botanisk hage, photoshoots og classy dinners. Ferie er shoppingturer uten å handle, og egenpleie i form av pedikyr og manikyr. Ferie er å lete etter Sunday Ice cream på en hverdag, uten hell, for så å innse dagen etter at man var nesten rett ved siden av. Ferie er å rote seg bort og finne frem, finne noe nytt, se noe kjent, være i en by man aldri har sett. Ferie er svette dansegulv og nye, fine, rare mennesker, krokodillesykler og Harbour view så langt øye kan se. Ferie er at tiden står stille, at tiden går umerkelig, at tiden går alt for fort, og så er det farvel. Farvel Wellington med sol i håret og latter i hjertet, jeg savner deg allerede. Farvel "the best little capital in the world" eller "på gjensyn"!
lørdag 17. mai 2014
Ja, vi elsker dette landet!
"Hva skal du på 17. mai," begynner vi å spørre nesten før mai måned har meldt sin ankomst. Vi pusser sølv, pusser finstas, stryker flagg og hamstrer fryseren full av iskrem. Vi leker ikke nasjonaldag! Nå henger bunaden fint på hengeren sin hjemme hos mamma og pappa, og jeg har hatt det så travelt at når dagen kommer må jeg bare "ta noe jeg har i skapet". Vi skipper 17. mai frokost for å sove litt lenge, det har ikke blitt så mye av det i det siste. Når vi tilslutt suser avgårde med finstasen på, går våre medbeboere ut med søpla som om det er en hvilken som helst annen dag.
"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.
Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...
Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"
17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.
Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!
"What is going on," spør en asiater mens vi venter på grønn mann, og jeg akkurat har gaula "HURRA FOR 17. MAI" av mine lungers fulle kraft til noen med det norske flagg som passerer langt unna oss. "It is Norway's National Day," forklarer jeg, og bare det å forklare det gjør meg litt trist. Det er så trist at han ikke skjønner hvor fint det er med barn i tog, som roper hurra og som smiler så stolt når de passerer besteforeldrene som står og vinker. De får aldri vite hvor fantastisk gøy det er å vinne sekkeløp, potetløp, putekrig, gå på stylter eller bowle ned 1,5 L flasker med vann, og få premie bare fordi man deltok. Han er lykkelig uvitende om hvor fint det er med glade barnefjes med is herfra til evigheten, med is herfra til evigheten bare fordi det nasjonaldag. 17. mai er dagen da buekorps og korpsmusikk er det vakreste som fins, det vet jeg etter å ha gått i tog uten, og at loddtrekning til et eller annet lokallag gir følelse av å høre til. Når man er utenlands får man den samme tilhørigheten når det loddes ut norske matvarer, og man betaler $25 (ca 125 kroner) for en stor melkesjokoladeplate.
Det er fint å feire med ANSA og, løfte glasset og skåle sammen med sine landsmenn. Jeg ser gjennom fingrene på at de har byttet om versene på nasjonalsangen, de kommer i feil rekkefølge, og at de til stadighet kaller det for "Norway's Independence Day". Laget mitt vinner tautrekking & potetløp, vi deltar med livet som innsats! Det er gøy å snakke med nordens konsulater, høre om utfordringer med handelsavtaler, shippingavtalene på kryss og tvers, selv om jeg defintivt må lære meg hva "korps" heter på engelsk for det setter feiringen i et særdeles dårlig lys at jeg forteller at vi har et "corps" gående i forkant av paraden...
Men i Auckland er 17. mai bare 17. mai, og jeg tror det er det verste, det at de ikke skjønner at dette er verdens beste dag! "Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter, jeg får gå i toget og jeg er så glad!" Asiateren vil aldri få vite hvor stort det er i hjertet mitt: Oslo-toget med barn fra hele verden, Bergen-toget med buekorpsene som tilslutt har latt jentene få bli med, russen som kreker seg over bybrua i Drammen. Ja, selv Heia skole barnetoget, til tross for at de har lagt om den gamle ruta, gjør meg varm i hjerterota og gir klump i halsen. Vi feirer med barnetog i stede for militærparader, hvor fint er ikke det!? De smilende barneansiktene, skrålende barnekropper som subber seg gjennom lange togløyper og synger, eller roper, med usjenert barnerøst: "17. mai er jeg så glad i, morro vi har fra morgen til kveld! Da er det så du, om vi er små du, er vi med likevel!"
17. mai er en lykkepille til folket, vi smiler selv om vi står og "glor på fremtiden" med paraply, solkrem eller lue. Når vi feirer grunnloven så er det som om vi for en liten stund legger vekk alt det som er dårlig, alt som kunne blitt bedre og bare koser oss. Sammen. Vi smiler fra øre til øre, fra hjerte til hjerte og gratulerer folk vi ikke kjenner med dagen. Det må være den eneste dagen i året vi snakker med folk vi ikke kjenner helt uoppfordret. Vi roper HURRA, vi burde rope hurra litt oftere, men vi roper HURRA litt ekstra høyt i år for det er 200 år siden Norge fikk sin egen grunnlov og innførte folkestyre, og jeg syns det er så fint! Fint og trist på en gang for jeg skulle så gjerne vært hjemme og feiret med alle dere! Jeg ser på NRK Super's "1814 - på 1-2-3" for n'te gang, og er så stolt av å være norsk at hjertet nesten renner over. "Enig og tro til Dovre faller..." Hjemme tøffer barnetogene gjennom gatene, mens Auckland tar kvelden uten å vite hvilken lykkepille den har gått glipp av. Rusen ble så mye for meg at jeg ikke fikk gjort noe skole, så søndag blir det tidlig opp på lesesalen. Jeg håper dere feirende underholder meg med snaps.
Hurra for grunnloven, og gratulerer med dagen, alle sammen!
søndag 11. mai 2014
life is short, stay awake for it
Mengden kaffepulver i NZ-koppen øker i takt med trøttheten om morgenen, selv med melk kan den defineres som svart. Jeg kjenner innsiden av ingeniørbiblioteket like godt som min egen bukselomme. "I am probably unavailable for social events til after exams, sorry!" som det sto i en status på Facer her om dagen. Jeg spiser havregrøt til frokost, havregryn til lunsj og havregryn og cornflakes til kvelds. Jeg flytter inn på skolen, kjører heldags, og blir så sliten dagen etter at jeg blir hjemme og leser bok. Jeg likte ikke slutten på "Hevnen" av Val McDermid, og fullfører "Cross and Burn" på rekordtid i håp om at forfatteren vil gjøre det godt igjen. Jeg låser meg inn i en annen verden, stenger rapporter, assignments, tester, LABS og annet stress ute, som en struts i Australia, som en nordmann i New Zealand. "There's a cold, easy glow dancing over our street". På onsdag skal jeg likevel på konsert med The Jezabels, og jeg har meldt meg på 17. mai feiring med ANSA. Jeg har egentlig ikke tid, jeg har ikke bunad, men en is eller mange skal jeg likevel få til. "I scream, you scream, we all scream for ice cream!"
mandag 5. mai 2014
the song of a Kindle
Ok, Kindle var kanskje ikke den store investeringen for skolearbeidet sånn som jeg hadde tenkt, men den er en gledesspreder! Etter ufyselig lange dager på lesesalen, tar den meg i mot med åpne armer og lar meg flykte avgårde til Polen, Sørøya eller til og med Norge. Jeg skal innrømme at det har skjedd en...mange ganger at jeg aldri kom meg på skolen fordi jeg bare MÅTTE vite om det ordnet seg for Ika, om ___ ble snill tilslutt og spesielt, hvordan det gikk med folkene fra Kiward Station. Kindelen har en batterilevetid av en annen verden, sier de, men jeg går tom stadig vekk. Jeg er også redd for å gå tom for bøker, så leselista er igjen oppdater da ting leses ut kjapt. Det er jo så billig hos Amazone - og så er det fint å lese på norsk fra haugenbok.no og ebok.no!
- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Din godhet" av Linda Olsson
- "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Song of the Spirit" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Hevnen" av Val McDermid
- "Hjemkomsten" av Victoria Hislop
- "Land of Hope (Ellis Island)" av Joan Lowery Nixon
- "Twelve Years a Slave" av Solomon Northup
- "Cross and Burn" av Val McDermid
Når jeg først ramser opp alle disse bøkene, kan jeg jo ta med "hardcover-versjonen" jeg hadde med fra Norge / kjøpte i New Zealand og som er lest for lenge siden:
- "Den tomme stolen" av J.K. Rowling
- "Et helt halvt år" av Jojo Moyes
- "The one plus one" av Jojo Moyes
Og gjett hva som blir sendt direkte til min Kindle 20. mai? Og jadda, det er den siste boka i den fantastiske triologien om den lange, hvite skyens land av Sarah Lark, "Call of the Kiwi"! *glede seg!* - Men når jeg ser denne procrastination-lista er det kanskje ikke så rart at 1 stk TS-rapport a 3000 ord, 1 stk essay om urban planlegging a 3000 ord og 1 stk. rapport a 6000 om...ja, who knows fremdeles ikke er helt ferdig! Test på torsdag, test på tirsdag neste uke - snakkes! "Hi, library, det var ikke lenge siden..."
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Hevnen" av Val McDermid
- "Hjemkomsten" av Victoria Hislop
- "Land of Hope (Ellis Island)" av Joan Lowery Nixon
- "Twelve Years a Slave" av Solomon Northup
- "Cross and Burn" av Val McDermid
Når jeg først ramser opp alle disse bøkene, kan jeg jo ta med "hardcover-versjonen" jeg hadde med fra Norge / kjøpte i New Zealand og som er lest for lenge siden:
Og gjett hva som blir sendt direkte til min Kindle 20. mai? Og jadda, det er den siste boka i den fantastiske triologien om den lange, hvite skyens land av Sarah Lark, "Call of the Kiwi"! *glede seg!* - Men når jeg ser denne procrastination-lista er det kanskje ikke så rart at 1 stk TS-rapport a 3000 ord, 1 stk essay om urban planlegging a 3000 ord og 1 stk. rapport a 6000 om...ja, who knows fremdeles ikke er helt ferdig! Test på torsdag, test på tirsdag neste uke - snakkes! "Hi, library, det var ikke lenge siden..."
søndag 4. mai 2014
til konfirmanten
«Livet er en reise»,
sies det, og jeg kan et og annet om reising. Jeg vet at det er en glede i å
glede seg til å dra, at en fin reise alltid har et mål og en plan, men at de
beste reisene ikke alltid følger den, og i hvert fall har rom for innfall underveis.
Ta med deg det du trenger, men reis ikke med for mye bagasje. Reisen skapes av
menneskene du møter, så vær åpen og gi av deg selv, og du vil høste det doble.
Mennesket er vennlige skapninger, de færreste vil deg noe vondt så ha tillit
til folk, men vær ikke godtroen.
Vegkryss vil følge på rekke og rad, men la dem ikke utmanøvrere deg. Alle veier bringer oppturer og nedturer, og det finnes alltids en veg så du kan velge om igjen. Hør på de som har reist før deg, de som har vært ute en vinternatt før, men gjør dine egne valg og reis din egen rute. De er kanskje eldre og har mer erfaring, men du er alltid gammel nok til å vite noe, og du vil aldri bli gammel nok til å vite alt.
Mange vil fortelle deg hvem du er, hvor du skal dra og hva du skal gjøre, men det er du som kjenner deg selv best. Det er bare du som drømmer dine drømmer og reisen er bare din. Det virker kanskje som et uoverkommelig fjell, men egentlig er det berg og dal av eventyr. Og skulle det likevel skjære seg, går reisekassa tom eller du bare vil gi opp hele turen, så har du et helt støtteapparat av venner og familie i ryggen som mer enn gjerne vil reise med, som vil holde deg i hånda og bære deg om nødvendig. «Alle reiser er en omveg hjem,» heter det, og «hjem er der hvor hjertet bor» så reis alltid med hjertet. Reis!
- Til lykke med dagen og fremtiden, Maren, jeg er veldig glad i deg!
onsdag 30. april 2014
utenriksreporter på ville veier
Påskenøttene er løst og fjellheimen ligger igjen øde tilbake
i fedrelandet. Med sjokkrosa ansikter og magene fulle av påskeegg har dere
vendt tilbake til hverdagen, venter på sommeren. Selv går jeg stadig i shorts,
noe jeg har gjort siden jeg kom til Auckland, New Zealand i midten av februar. Snart
vil bøkene spise dere til frokost, middag og kvelds, mens jeg fremdeles har en ukes ferie med roadtrip på Sørøya, området der Ringenes Herre ble spilt
inn. Stemmer, livet er ikke så verst for en utvekslingsstudent!
Det har ikke alltid vært sånn. Da Spikers
beste (og eneste) utenriksreporter forlot gamlelandet, var det uten visum, sted
å bo, utbetaling fra Lånekassen på konto og kunnskap om sitt nye hjemland. Jeg
landet på Auckland flyplass med en altfor stor sekk og vissheten om at alt av
overnatting hadde vært fullbooket bare noen dager tidligere (grunnet
Eminem-konsert, kinesisk nyttårsfeiring og et rugbytoppoppgjør samtidig, what
are the odds!?), slik at mine med-utvekslingsstudenter måtte ta inn på
«Emergency Housing». Jeg var likevel ved friskt mot. Med solbrillene på nesa og
sol i håret var jeg klar for å ta kiwiene med storm!
I stede var det jeg som ble fanget av en
stormvind kalt «Det Store Byråkratiet». Allerede første dag gikk jeg for å søke
studentvisum, men fikk beskjed om at jeg først trengte en fast bostedsadresse i
New Zealand. Noen raske søk på kiwienes finn.no, gjorde det straks klart at det
enkleste ville være å leie gjennom et utleiefirma. For å gjøre det trenger man
en bankkonto. Gjett hva man trenger for å åpne en bankkonto i New Zealand?
Visum. Så bare for å oppsummere: Jeg trengte et sted å bo for å få visum,
bankkonto for å få et sted å bo, og visum for å få bankkonto. Noen ganger er
det er mer hensiktsmessig å løpe på en betongvegg om og om igjen – eventuelt
søke visum på forhånd.
For i stede for å ligge langflat på ei
strand og nyte livet før skolen begynte, løp jeg rundt og fikset så mye at jeg
burde fått fagbrev som vaktmester. Det er ikke den telefon jeg ikke har tatt,
en kø jeg ikke har stått i. Jeg har gått i runddans på campus så selv
leikarringen ville blitt imponert, og lagd scene på biblioteket. Hvorfor?
Vedleggene til visumet kan kun skrives ut på skolen dersom man har studentkort,
og for å få studentkort må man først ha visum... Dette la jeg ut om, i store
frustrerte bokstaver, til den stakkars fyren bak låneskranken som tilslutt
avbrøt meg med et «we don’t
normally do this here, but this is very unfair!». Det er godt mulig han
bare ville bli kvitt meg, men med utskrift fra hans personlige utskriftskonto i
hånda, var han landets Supermann.
Hostellivet bydde også på Supermenn av ypperste klasse. Bare
etter et par netter hadde jeg stiftet bekjentskap med George (40+) som ba om
dating og stylingtips, Ivans Blenda-hvite truser som hang til tørk i
vinduskarmen som perler på en snor, og normal Dungons & Dragons-praksis i
New Zealand og England. Heldigvis er en av mine favoritthobbyer å uttale meg om
ting jeg ikke har greie på. Jeg sov meg gjennom Nick’s stæsj-røyking og fest på
naborommet, no worries, man, men da
nabopuben spilte Shakira for n’te kvelden på rad, var grensen nådd: «Oh baby when you talk like that you make a
woman go mad…!». Med en heftig sjarmoffensiv nede på
meglerkontoret, ordnet leiligheten seg tilslutt.
For det ordner seg alltid til slutt. Til
slutt får man turkis leilighet, lånekassepengene på konto (jeg følte meg som
onkel Skrue), og skolepengene var betalt. Passet huset et skinnende grønt
studentvisum, det var som om det alltid hadde vært der, og i lommeboka lå et
studentbevis som, etter bilde å dømme, var en av «The World’s Most Wanted». Til slutt begynner skolen.
For skolen var alt i gang, hardt og
smertefullt. CECIL, UoAa svar på It’s learning, fløt over av ting som skulle
leses, øvinger som skulle gjøres, essayer som skulle leveres – på engelsk. Det
eneste lyspunktet var UniGuide-ordningen, NZ svar på fadderuke, trodde jeg. Jeg
hadde gledet meg til kleine navneleker, teite drikkeleker, sene kvelder og nye
bekjentskaper. Ja, jeg hadde til og med gledet meg til å ligge halvdau i ei
grøft, skrålende, med folk man nesten ikke kjenner og erklære min kjærlighet
til livet osv. Det ble straks klart at det ikke var sånn her. Her er UniGuide
en person som sender deg ukentlige mailer med siste student-nytt, lesetips og
gir en omvisning på campus som selv ikke Mr. Bovim himself kunne gjort bedre på
NTNU.
For det er annerledes. Melka har en
umiskjennelig ettersmak av fjøs, og selv farrisen er tilsatt sukker. Jentene
trener med utringede topper og leppestift på et eget «jenterom» på
treningssenteret, men likevel er jeg den rare der jeg pumper ved siden av gutta
i et rom uten aircondition, rød og gjennomsvett. Til gjengjeld er jeg helt på
håndballaget bare fordi jeg kommer fra håndballnasjonen Norge og faktisk har
sett en håndballkamp. Bilene kjører på feil side av
vegen, og grønn mann skimtes kun glimtvis hos trafikklysene i landet som
behandler Internett som vann i Sahara. For jeg vet, jeg vet! Jeg burde sagt at
det jeg savner aller mest er kjæresten, norske knekkebrød og mamma, men jeg
savner Internett. Et Internett som «surfer» mer enn det «bufrer» så det ikke
tar 15 minutter å hente et PDF-dokument, som gir Skype-samtaler uten 80 % «lagging»
og som på toppen av det hele ikke er «limited». Limited! Jeg visste ikke en
gang at «limited Internett» fantes!
Så hvorfor dra på utveksling når alt man
har å se frem til er byråkratiske papirmøller, engelske essays og savn etter
det kjente, kjære? Du skal dra fordi du har muligheten, fordi det gir eventyrlige
muligheter! Hvor ofte har du sjansen til å bo i en sardinboks av et
leilighetskompleks midt i bykjernen, spise sushi til ingen penger, gå på
surfekurs og sove siesta i sofaen på skolebiblioteket som en innfødt? Når var
du sist på fest med hele Europa, prøvde deg på noe du ikke visste hva var, som
Parkour, eller anså alle nye bekjentskaper som nye bestevenner? Har du noen
sinne «tæna» på en svart sandstrand, raftet gjennom glowwarms caves, eller våknet
til soloppgang på Piha Beach?
Ta sjansen, stol på deg selv! Bryt opp fra
faste rutiner, etablerte nettverk og altfor mange fritidsaktiviteter for å
utfordre deg selv i et nytt miljø. Utveksling drar deg ut av komfortsona, vekk
fra endeløse timer i sofaen foran favoritt Tv-serien og «same procedure as every year, James», og gjør deg nysgjerrig og
utålmodig. Du vil se alt, oppleve alt! Du drar på weekendtur for å seile, grave
din egen hotpool og svømme med delfiner. Du planlegger tur til Windy-Welly, til
Queenstown for det ultimate bungy jumpet, Scenic Drives og fotturer med
postkort-utsikt i Frodos fotspor. Utveksling er en reise du sent vil glemme,
som gjør deg levende, en berg- og dalbanetur uten sidestykke. Det er
intervaller i motbakke, «klø-seg-i-hodet-jeg-skjønner-ingen-ting-papirmøller»,
og store nedturer, men det er også «wiiihiiii» i magen, unike opplevelser og
fantastiske begivenheter. Kanskje blir du litt mer tålmodig i møte med noen som
ikke har norsk som førstespråk, eller signer opp som Buddy når du kommer hjem.?
Kanskje blir du mer bevisst på hva som er viktig i hverdagen, hva du setter
pris på, både i livet ditt og ved Norge? Eller kanskje utlandet gir mersmak? I don’t know. Jeg vet bare at «if you’re willing to
take the chance, the view from the other side is spectacular!».
fredag 11. april 2014
til bursdagsmammaen min
Hipp, hipp, hurra for verdens beste mamma (og mest trofaste bloggleser), og gratulerer med dagen! Jeg skulle så gjerne vært tilstede ved frokost på senga og skrålete bursdagssang, pakker og kaker, men det er ikke så lett når man stadig vekk pakker sekken og drar til andre siden av kloden. Heldigvis finnes posten, og et kort med din adresse er på veg! I mellomtiden kan du kose deg med dette diktet:
Det er din dag i dag, så nyt den til det fulle, mamma! Jeg er så glad for at du er til, for alt det du gjør for meg, og jeg er veldig, veldig glad i deg!
PS. Husk å ta ut alle bursdagsklemmene jeg har puttet oppi konvolutten som er på veg til en postkasse nær deg!
Dagen i dag
Dagen i dag er en merkelig dag
den er din.
Dagen i går slapp deg ut av hendene,
den kan ikke få annet innhold
enn du alt har gitt den.
Dagen i morgen
har du ikke noe løfte på.
Du vet ikke om du kan regne med å råde over den.
Men dagen i dag
er det eneste du kan være sikker på.
Den kan du fylle med hva du vil,
benytt deg av det!
I dag kan du glede et annet menneske
I dag kan du hjelpe en annen.
I dag kan du leve slik at noen
i kveld er glad for at du er til.
Dagen i dag er en betydningsfull dag -
den er din!
- Georg Brandes -
Det er din dag i dag, så nyt den til det fulle, mamma! Jeg er så glad for at du er til, for alt det du gjør for meg, og jeg er veldig, veldig glad i deg!
PS. Husk å ta ut alle bursdagsklemmene jeg har puttet oppi konvolutten som er på veg til en postkasse nær deg!
onsdag 9. april 2014
den store kjærligheten
Den kom frem til slutt, og forelskelsen satte irritasjonen mot DHL helt i skyggen. Min kjære Kindle Paperwhite, et syn for øye, en accessorie av de sjeldne! I tillegg var den nyttig, jeg skulle jo bruke den til skole! Og jeg har brukt den skole, sånn i rettferdighetens navn, men aller mest har den blitt "min nye TV-serie". Det er tidssluk og virkelighetsflukt, avkobling og ferie på en gang. "Vi snakker ekte kjærlighet, vi snakker om total fullkommenhet!"
På fredag begynte jeg på "Din godhet" av Linda Olsson, og da den var fullført på søndag, fulgte jeg opp med "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum som ble fullført i går. Fabelaktige bøker (selv om Olssons "La meg synge deg stille sanger" er hakket bedre)! Det som skulle være påskelesing, hadde altså blitt en sånn procrastination-greie, og nytt lesestoff måtte skaffes ASAP! Joda, jeg har to innleveringer som må gjøres, en til i morgen og til fredag, men å dra på påskeferie uten lesestoff på mandag, er jo hakket mer krise!
Jeg har derfor gjort et nytt innhogg i pengebeholdningen, overført til haugenbok.no, og tar man med forrige shoppingrunde, så ligger nå følgende godbiter klare for ferie:
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson
Min kjære Kindle og jeg har altså flere timers selskap å se frem til, hurra! Er det noen som har bokanbefalinger å komme med? E-bøker som jeg og "den store kjærligheten" bør sjekke ut? Jeg takk og bukker!
På fredag begynte jeg på "Din godhet" av Linda Olsson, og da den var fullført på søndag, fulgte jeg opp med "Jeg kan se i mørket" av Karin Fossum som ble fullført i går. Fabelaktige bøker (selv om Olssons "La meg synge deg stille sanger" er hakket bedre)! Det som skulle være påskelesing, hadde altså blitt en sånn procrastination-greie, og nytt lesestoff måtte skaffes ASAP! Joda, jeg har to innleveringer som må gjøres, en til i morgen og til fredag, men å dra på påskeferie uten lesestoff på mandag, er jo hakket mer krise!
Jeg har derfor gjort et nytt innhogg i pengebeholdningen, overført til haugenbok.no, og tar man med forrige shoppingrunde, så ligger nå følgende godbiter klare for ferie:
- "Min kamp. Tredje bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Fjerde bok" av Karl Ove Knausgård
- "Min kamp. Femte bok" av Karl Ove Knausgård
- "I den lange, hvite skyens land" av Sarah Lark
- "En dåre fri" av Beate Grimsrud
- "Den gale mannen i Firenze" av Karin Fossum
- "Ut og stjæle hester" av Per Petterson
- "Taushetens konsekvenser" av Linda Olsson
Min kjære Kindle og jeg har altså flere timers selskap å se frem til, hurra! Er det noen som har bokanbefalinger å komme med? E-bøker som jeg og "den store kjærligheten" bør sjekke ut? Jeg takk og bukker!
fredag 4. april 2014
safe trip
Da jeg var liten tegnet jeg små byer med store veger mellom,
regne arealplanene, og favorittspillet mitt var The SIMS. På samme tid var jeg også
indianer i skogen, lekte med dukker og hørte på Smurfehits, uten at det har
hatt nevneverdig å si for min akademiske karriere. Problemet var ikke
hva man skulle velge, men hva jeg skulle velge bort. Hvilken side av meg selv
skulle jeg satse på? Det ble noen omkjøringer før jeg ble vegingeniør, men da valget
først var tatt, utdannelsen i gang, ja, så var det helt ok, hverken mer eller
mindre. Jeg støvsugde aldri bibilioteket på jakt etter mer kunnskap om
studieemnet mitt, leste aldri nyhetene med forstørrelsesglass med samme mål. Jeg jobber som ingeniør, jeg er
ikke ingeniør.
De tre siste dagene med blokkurs i trafikksikkerhet har sånn
sett vært en liten åpenbaring. Jeg satt på nesten første rad, kom med spørsmål,
hadde innspill og var så aktiv at jeg muligens, umerkelig, var blitt hele
klassens irritasjonsmoment. "In Norway...," sa jeg for sikkert
hundrede gang, og fortalte om norske skiltregler, skulderbruk, og refleksvesten
som ligger i alle biler i tilfelle motorhavri eller annen stopp i vegbanen.
Kanskje blir det innført i Canada og? Det bli jo litt ekstra gøy når mye av det
som kommer frem er basert på "Scandiavian research", når man blir
dratt frem som foregangsland. Samtidig var det absolutt ikke enveiskjøring med
informasjon for forelesningene fikk meg til å undres på hvorfor vi gjør som vi
gjør i Norge. Og er det en god grunn for det? Kunne det blitt gjort annerledes
med samme eller bedre resultat? Det var jo ikke sånn at jeg unnagjorde hele
dagen, fra 8.30-16.45, uten kaffe eller annen "motivasjonspåfyll",
men jeg så mer på Power Pointen enn jeg så på klokka, og jeg hørte mer på
foreleseren enn jeg så etter nytt på Face. Det var rett og slett veldig
interessant, og i min bok, skjer ikke det så ofte. Kanskje har jeg funnet
masteroppgave-tema? Trafikksikkerhetsingeniør er jo ikke det dummeste å
være...
tirsdag 1. april 2014
feilfri
Knærne mine er så blå at jeg har sluttet å gå med shorts. Det er håndballen sin feil. Jeg har utsatt så mye skolearbeid at jeg må flytte inn på biblioteket. Det er "the upcoming" blokkurset sin feil. Den røde fargen i panna flasser av. Det er sånn som skjer når det er hull i ozonlaget. Jeg ser på Breaking Bad, tenker at det er deilig å være så feilfri som meg. "Kan du skylde på andre? Problem løst."
søndag 30. mars 2014
#deterherreerparty
Det skjer så mye, det skjer ingen ting. Jeg får endelig bestilt meg ny data, forhåpentligvis blir den levert så den rekker flyet ned hit i påsken. Jeg finner tilslutt riktig postkontor, og får hentet min nye, har-jobbet-veldig-hardt-for Kindle Paperwhite. Jeg sprader rundt på stua, "se på meg da, se på den da, så fin den er!". Tia ler, jeg er forelsket. Den er den ultimate accessorie, med den kommer lesingen til å gå som en lek!
Vi overrasker Tias med frokost på senga, pakker, muffins og rosa lys på bursdagen hennes på onsdag, og fortsetter feiringen med lang skolelunsj på The Quad etter forelesning. På kvelden møter vi de andre jentene for tapas & vin på Vivace Restaurant, og runder av festmåltidet med italiensk is, en kjempeis. Kjempe festen fortsetter på Albion pub med ANSA-menneskene, og folka fra håndballen dukker opp som et "mini-surpriseparty", tenk at de kom(!), og det er kjempe surprise, og Tia må smake på Jimmy. Alle jenter elsker Jimmy, i hvert fall jeg. Tia fyller 23, og da går man ikke hjem når man har finkjolen på. Vi blir med treneren på Danny Doolan for en svingom, det går fort i svingene, svinger oss på dansegulvet, svinger rundt i lokalet, det er en fest det svinger av!
På håndballtreningen på mandag, strakk jeg en muskel og måtte derfor avlyse kampene på tirsdagen. Jeg humper rundt som en dame på 80+, men siden min søster akkurat har vært på legevakten på grunn av håndballskade, kan jeg ikke klage hjem. Yuna tror ikke vi kommer oss på befaring på fredag, men jeg har spilt håndball før, og vet at det ser verre ut enn det egentlig er. Knærne mine går fra lilla til blå til grønn til brun, og strekken strekker seg ikke helt til fredag. I stede er jeg i møte med Izzy, en av redaktørene for feministbladet KATE. Jeg skal skrive for dem, har skrevet for dem om "Woman's experience". Hun liker teksten min, da liker jeg henne. Vi drikker kaffe og snakker kvinnesak, de små tingene. De er viktige de og. Og så drar jeg på befaring til Pine Harbour, Beachland sammen med Yuna og kjæresten hennes. Han er med for han er visst en flink fotograf, jeg tror det er mest fordi hun vil ha han med, slippe være alene. Jeg tror jeg vil ende opp som tredje hjulet på vogna, men det blir en kjempekoselig tur. Vi kjører ferge, og praten glir som perler på en snor. Vi skaffer oss Coastal Shuttlesbus med hyggelig sjåfør, hun legger ut om Pine Harbour i det vide og det brede, og vi tar mentale notater til oppgaven vår. Vi får tatt bildet av det vi skal, tror vi, og jeg blir skikkelig solbrent. Når man drar på befaring i strålende solskinn uten solkrem, kan man ha det så godt! Da er det godt å være hjemme i stede for å dra på film i Silo Park, ja, i den grad man velger det selvfølgelig, og ikke bare sovner fra hele greia.
Jeg prøver Parkour på lørdag. "Parkour is a holistic training discipline using movement that developed from military obstacle course training. Pactitioners aim to get from A to B in the most efficient way possible..." Jeg vet nesten ikke hva det er før jeg møter opp, men jeg tror i hvert fall ikke det er "Park Tour" som en av de andre deltagerne. Jeg ruller rundt på gresset, blir blå på hofta og mør i skulderen. Jeg hopper over små betonghindre, snubler nesten i mine egne ben. Jeg klatrer over vegger, over benker, hopper fra kant til kant, og lander like lydløst som en elefant. Det er gøy likevel. Det er vanskelig, men det er gøy når man får det til.
På kvelden har vi invitert til planlegging av påsketur / tacokveld. Tia & Ane kokkelerer, jeg, Fynne & Astrid planlegger som noen gærninger. Vi vil helst ikke bruke penger, men likevel gjøre alt, se alt, oppleve alt. Før kvelden er omme, har vi fått bestilt både bil og flybilletter, spist deilig taco, prata oss nesten tomme for ord og tømt noen vinflasker. Tilslutt drar de andre hjem, mens jeg og Tia, Tia Tequila, drar ut. Vi blir kjent med nye mennesker, prater og prater på Andrew, Andrew, før vi danser til oppstandelse på Waterfront, enda vi er de mest tekkelige antrukkede i hele lokalet.Vi synger lungene tomme på Danny Doolans, prater, ler, og danser litt mer, synger litt høyere. "...We've got to hold on to what we've got 'cause it doesn't make a difference if we make it or not. We've got each other and that's a lot...!" Når vi endelig går hjem, oppsummerer Tia det så flott: "Det er mange rare mennesker der ute!".
Vi overrasker Tias med frokost på senga, pakker, muffins og rosa lys på bursdagen hennes på onsdag, og fortsetter feiringen med lang skolelunsj på The Quad etter forelesning. På kvelden møter vi de andre jentene for tapas & vin på Vivace Restaurant, og runder av festmåltidet med italiensk is, en kjempeis. Kjempe festen fortsetter på Albion pub med ANSA-menneskene, og folka fra håndballen dukker opp som et "mini-surpriseparty", tenk at de kom(!), og det er kjempe surprise, og Tia må smake på Jimmy. Alle jenter elsker Jimmy, i hvert fall jeg. Tia fyller 23, og da går man ikke hjem når man har finkjolen på. Vi blir med treneren på Danny Doolan for en svingom, det går fort i svingene, svinger oss på dansegulvet, svinger rundt i lokalet, det er en fest det svinger av!
På håndballtreningen på mandag, strakk jeg en muskel og måtte derfor avlyse kampene på tirsdagen. Jeg humper rundt som en dame på 80+, men siden min søster akkurat har vært på legevakten på grunn av håndballskade, kan jeg ikke klage hjem. Yuna tror ikke vi kommer oss på befaring på fredag, men jeg har spilt håndball før, og vet at det ser verre ut enn det egentlig er. Knærne mine går fra lilla til blå til grønn til brun, og strekken strekker seg ikke helt til fredag. I stede er jeg i møte med Izzy, en av redaktørene for feministbladet KATE. Jeg skal skrive for dem, har skrevet for dem om "Woman's experience". Hun liker teksten min, da liker jeg henne. Vi drikker kaffe og snakker kvinnesak, de små tingene. De er viktige de og. Og så drar jeg på befaring til Pine Harbour, Beachland sammen med Yuna og kjæresten hennes. Han er med for han er visst en flink fotograf, jeg tror det er mest fordi hun vil ha han med, slippe være alene. Jeg tror jeg vil ende opp som tredje hjulet på vogna, men det blir en kjempekoselig tur. Vi kjører ferge, og praten glir som perler på en snor. Vi skaffer oss Coastal Shuttlesbus med hyggelig sjåfør, hun legger ut om Pine Harbour i det vide og det brede, og vi tar mentale notater til oppgaven vår. Vi får tatt bildet av det vi skal, tror vi, og jeg blir skikkelig solbrent. Når man drar på befaring i strålende solskinn uten solkrem, kan man ha det så godt! Da er det godt å være hjemme i stede for å dra på film i Silo Park, ja, i den grad man velger det selvfølgelig, og ikke bare sovner fra hele greia.
Jeg prøver Parkour på lørdag. "Parkour is a holistic training discipline using movement that developed from military obstacle course training. Pactitioners aim to get from A to B in the most efficient way possible..." Jeg vet nesten ikke hva det er før jeg møter opp, men jeg tror i hvert fall ikke det er "Park Tour" som en av de andre deltagerne. Jeg ruller rundt på gresset, blir blå på hofta og mør i skulderen. Jeg hopper over små betonghindre, snubler nesten i mine egne ben. Jeg klatrer over vegger, over benker, hopper fra kant til kant, og lander like lydløst som en elefant. Det er gøy likevel. Det er vanskelig, men det er gøy når man får det til.
På kvelden har vi invitert til planlegging av påsketur / tacokveld. Tia & Ane kokkelerer, jeg, Fynne & Astrid planlegger som noen gærninger. Vi vil helst ikke bruke penger, men likevel gjøre alt, se alt, oppleve alt. Før kvelden er omme, har vi fått bestilt både bil og flybilletter, spist deilig taco, prata oss nesten tomme for ord og tømt noen vinflasker. Tilslutt drar de andre hjem, mens jeg og Tia, Tia Tequila, drar ut. Vi blir kjent med nye mennesker, prater og prater på Andrew, Andrew, før vi danser til oppstandelse på Waterfront, enda vi er de mest tekkelige antrukkede i hele lokalet.Vi synger lungene tomme på Danny Doolans, prater, ler, og danser litt mer, synger litt høyere. "...We've got to hold on to what we've got 'cause it doesn't make a difference if we make it or not. We've got each other and that's a lot...!" Når vi endelig går hjem, oppsummerer Tia det så flott: "Det er mange rare mennesker der ute!".
fredag 21. mars 2014
get-away-weekend
Endelig er dagen her, helga her, den store get-away-weekenden da vi endelig kan si "bye, bye Auckland". Det var derfor fem glade jenter som klatret inn i en Mazda Tribute fredag ettermiddag, og suser avgårde på den riktige, gale venstresiden av vegen mot Waitomo og YHA Juno Hall Backpackers. På vegen ble det stopp i Cambrigde for indisk mat, og etter nesten tre timer på vegen mini-feiring med litt "Big Az-ice cream" på den lokale "Big Apple-butikken" - etter stengetid.
Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet mørket, stillheten og naturen. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet ødemaren, folketomhet og det åpne landskapet før det bretter seg ut foran meg i all sin prakt. Høye fjell og dype daler, grønt, men mest av alt brunt i alle nyanser. Det er som å kjøre gjennom et Postman Pat-landskap, ja, selv bilen er med på å lage de riktige lydeffektene. "Wrooom, wrooom," brøler den så snart det er litt stigning eller fartsgrensa er 100 km/t. Det er det hele tiden. Smale, svingete veier med fartsgrense på 100 km/t. Jeg har ikke sjans til å holde den, jeg går som en jojo mellom 60 og 80, og lager et godstog av biler bak meg. Jeg slipper de forbi så fort jeg får sjansen for vi har ikke vært lenge på veien før vi ser stygge forbikjøringer, og vi kjører forbi flere ulykkessteder. Høy fart er gjennomgående i NZ, sammen med vannvittig gamle hits på radioen! AUX-kabel var rett og slett en nødvendighet, og med Astrid (alias Esther, lett å høre feil når det snakkes dansk!) som DJ ble det skikkelig stemning da vi endelig kunne overdøve "wrooooominga" til Mazdaen.
Det blir litt wrooming når man kjører automat, det er definitivt ikke tingen når det går opp og ned som en berg- og dalbane i Liseberg. Bilen hostet og harket i oppoverbakkene mens den dro seg fremover som en olding på 80, og trillet avgårde i en voldsom hastighet som en ungfole om våren i nedoverbakkene. Det gikk likevel ganske så bra å kjøre på venstre side av vegen. Før vi leverte bilen tilbake søndag ettermidag hadde jeg unngått "speeding ticket" takket være en blinkende motgående bilist (universell-språket ftw!), tatt "snarveien" i rundkjøringa bare én gang (trodde det var en intersection), og kjørt på feil side av vegen i noen små sekunder midt i Auckland City Center. No worries, med andre ord!
Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet mørket, stillheten og naturen. Jeg var ikke klar over hvor mye jeg savnet ødemaren, folketomhet og det åpne landskapet før det bretter seg ut foran meg i all sin prakt. Høye fjell og dype daler, grønt, men mest av alt brunt i alle nyanser. Det er som å kjøre gjennom et Postman Pat-landskap, ja, selv bilen er med på å lage de riktige lydeffektene. "Wrooom, wrooom," brøler den så snart det er litt stigning eller fartsgrensa er 100 km/t. Det er det hele tiden. Smale, svingete veier med fartsgrense på 100 km/t. Jeg har ikke sjans til å holde den, jeg går som en jojo mellom 60 og 80, og lager et godstog av biler bak meg. Jeg slipper de forbi så fort jeg får sjansen for vi har ikke vært lenge på veien før vi ser stygge forbikjøringer, og vi kjører forbi flere ulykkessteder. Høy fart er gjennomgående i NZ, sammen med vannvittig gamle hits på radioen! AUX-kabel var rett og slett en nødvendighet, og med Astrid (alias Esther, lett å høre feil når det snakkes dansk!) som DJ ble det skikkelig stemning da vi endelig kunne overdøve "wrooooominga" til Mazdaen.
Det blir litt wrooming når man kjører automat, det er definitivt ikke tingen når det går opp og ned som en berg- og dalbane i Liseberg. Bilen hostet og harket i oppoverbakkene mens den dro seg fremover som en olding på 80, og trillet avgårde i en voldsom hastighet som en ungfole om våren i nedoverbakkene. Det gikk likevel ganske så bra å kjøre på venstre side av vegen. Før vi leverte bilen tilbake søndag ettermidag hadde jeg unngått "speeding ticket" takket være en blinkende motgående bilist (universell-språket ftw!), tatt "snarveien" i rundkjøringa bare én gang (trodde det var en intersection), og kjørt på feil side av vegen i noen små sekunder midt i Auckland City Center. No worries, med andre ord!
torsdag 20. mars 2014
put me out of my misery
Jeg trodde det skulle bli et oppgjør mellom Dell XPS 13 Ultrabook og Samsung Ativ Book 9 Plus, der jeg hadde bestemt meg for førstnevnte, men så seilte Lenovo Ideapad Yoga 2 Pro inn som kandidat i siste liten, etter anbefaling fra tre personer som, etter min mening, har litt peiling på PC. Både Dell og Lenovo er gode PCer, sier både tester og ekspertene mine, men hva jeg til syvende og sist velger, er opp til meg, hva jeg prioriterer, og det er jo nettopp det som er problemet. WWJD – eller jeg da?
Begge maskinene kommer med Windows 8.1 (64-biters), har fjerde generasjon Intel® Core™ i7 prosessor, Intel HD Graphics 4400 grafikkort og full HD-oppløsning. De veier omtrent det samme (1,37 vs Lenovos 1,39 kg), og jeg tenkte å kjøpe maskinene med 8 GB minne og 256 GB SSD-harddisk eventuelt. Hoved motargumentet mitt mot Lenovo er vel at det er et merke jeg ikke har hørt noe særlig om tidligere (selv om «alle» IT-mennesker visstnok har det), den oransje fargen som stort sett er det som er tilgjengelig (yeah, whatever, det er viktig faktisk!), og at Dell-maskina har bedre batterilevetid. Samtidig liker jeg bedre snarveiene på Lenovo-tastaturet, og den har i tillegg HDMI-utgang. For en liten TV-slave som meg er jo det litt viktig, men et Google-søk viser at det er mulig å kjøpe en HDMI and mini display port og så kan Dell også kobles til LED TV. Skjermen er også langt bedre på Lenovo-maskina (oppløsning på 3200 x 1800 mot Dells 1920 x 1080), men det er jo noe jeg egentlig ikke legger merke til med mindre jeg ser på film med noen som faktisk bryr seg. Begge maskinene har høyglanset berøringsskjerm, men Lenovoen kan i tillegg brukes som pad. Litt usikker på om det er et pluss eller en ulempe før jeg har prøvd det…
Jeg tror jeg prioriterer som følgende (jeg advarer alle dataeksperter, dere kommer til å rive dere i håret over slike prioriteringer!):
1) tastatur/pekeplate (Dell – Lenovo 0-1 → Dell har så teite snarveier!)
2) batterilevetid (Dell – Lenovo 1-1 → 8:47 mot 6:34 i en tu.no sin test)
3) design (Dell – Lenovo 2-2 → såfremt Lenovo kan fås i annen farge enn oransje!)
4) kjøling/støynivå (Dell – Lenovo 2-3)
5) tilkoblingsmuligheter (Dell – Lenovo 2-4)
6) pris (Dell – Lenovo 3-4 → Dell ligger en 1000-1500 kr under konkurrenten)
7) diskhastighet & ytelse (Dell – Lenovo 4-5 → innbiller meg at de er ganske like)
8) skjerm (Dell – Lenovo 4-6 → klart bedre oppløsning hos Lenovo)
Hadde jeg vektlagt alt like mye, hadde det altså blitt en Lenovo, men det er nok 1-3 eller kanskje 1-5 som er de viktigste punktene for mitt bruk, ettersom prisen i denne sammenheng er relativt lik. Det er ikke rart det er vanskelig å bestemme seg, det er ganske dødt løp spør du meg, men jeg ser jo at Lenovoen drar mot seierspallen. Men så er det et mer ukjent merke for meg da, og den gamle, stasjonære Dell-maskina mi var virkelig en pålitelig traver… What to do, people!? Noen formeninger/erfaringer/hørt noe som kan hjelpe beslutningsvegring.no? Someone tell me what to do!
Begge maskinene kommer med Windows 8.1 (64-biters), har fjerde generasjon Intel® Core™ i7 prosessor, Intel HD Graphics 4400 grafikkort og full HD-oppløsning. De veier omtrent det samme (1,37 vs Lenovos 1,39 kg), og jeg tenkte å kjøpe maskinene med 8 GB minne og 256 GB SSD-harddisk eventuelt. Hoved motargumentet mitt mot Lenovo er vel at det er et merke jeg ikke har hørt noe særlig om tidligere (selv om «alle» IT-mennesker visstnok har det), den oransje fargen som stort sett er det som er tilgjengelig (yeah, whatever, det er viktig faktisk!), og at Dell-maskina har bedre batterilevetid. Samtidig liker jeg bedre snarveiene på Lenovo-tastaturet, og den har i tillegg HDMI-utgang. For en liten TV-slave som meg er jo det litt viktig, men et Google-søk viser at det er mulig å kjøpe en HDMI and mini display port og så kan Dell også kobles til LED TV. Skjermen er også langt bedre på Lenovo-maskina (oppløsning på 3200 x 1800 mot Dells 1920 x 1080), men det er jo noe jeg egentlig ikke legger merke til med mindre jeg ser på film med noen som faktisk bryr seg. Begge maskinene har høyglanset berøringsskjerm, men Lenovoen kan i tillegg brukes som pad. Litt usikker på om det er et pluss eller en ulempe før jeg har prøvd det…
Jeg tror jeg prioriterer som følgende (jeg advarer alle dataeksperter, dere kommer til å rive dere i håret over slike prioriteringer!):
1) tastatur/pekeplate (Dell – Lenovo 0-1 → Dell har så teite snarveier!)
2) batterilevetid (Dell – Lenovo 1-1 → 8:47 mot 6:34 i en tu.no sin test)
3) design (Dell – Lenovo 2-2 → såfremt Lenovo kan fås i annen farge enn oransje!)
4) kjøling/støynivå (Dell – Lenovo 2-3)
5) tilkoblingsmuligheter (Dell – Lenovo 2-4)
6) pris (Dell – Lenovo 3-4 → Dell ligger en 1000-1500 kr under konkurrenten)
7) diskhastighet & ytelse (Dell – Lenovo 4-5 → innbiller meg at de er ganske like)
8) skjerm (Dell – Lenovo 4-6 → klart bedre oppløsning hos Lenovo)
Hadde jeg vektlagt alt like mye, hadde det altså blitt en Lenovo, men det er nok 1-3 eller kanskje 1-5 som er de viktigste punktene for mitt bruk, ettersom prisen i denne sammenheng er relativt lik. Det er ikke rart det er vanskelig å bestemme seg, det er ganske dødt løp spør du meg, men jeg ser jo at Lenovoen drar mot seierspallen. Men så er det et mer ukjent merke for meg da, og den gamle, stasjonære Dell-maskina mi var virkelig en pålitelig traver… What to do, people!? Noen formeninger/erfaringer/hørt noe som kan hjelpe beslutningsvegring.no? Someone tell me what to do!
onsdag 19. mars 2014
baby, don't hurt me
Det gjør vondt overalt! Siden søndag har hele kroppen min vært et skrikende "AU", og håndballtreningen på mandag gjorde definitivt ikke ting bedre. Selv underarmene gjør vondt, å le er verre en vaksine, og skal jeg sitte med bena i kryss, må jeg formelig løfte det andre over. Det er mulig all fiksinga tilslutt ble en betongvegg som jeg har møtt med hodet først litt for mange ganger, for i dag var jeg på veg på treningssenteret igjen for privat treningstime med helten Ron. Ron jobber nemlig på treningssenteret som personlig trener, og hadde derfor lovet å sette sammen et treningsopplegg for meg. And he did. Én time etter treningsstart kunne jeg gratulere meg selv med et nytt, smertefullt program. Bikini fitness next, just sayin'!
Ja, nå skal jeg vel ikke ta for hardt i. Kvelden ble nemlig avsluttet på Federal Delicatessen for dessert for å feire Line, kjæresten til Ron, sin nye jobb. Koselig selskap, alt for søt dessert, men det hindret meg jo ikke i å spise opp hele likevel. Ja, og så klarte jeg å prate meg selv inn i squash-trening i morgen. Det er like før jeg kan flytte inn på treningssenteret - sammen med en kiropraktor/fysioterapeut vel og merke!
Ja, nå skal jeg vel ikke ta for hardt i. Kvelden ble nemlig avsluttet på Federal Delicatessen for dessert for å feire Line, kjæresten til Ron, sin nye jobb. Koselig selskap, alt for søt dessert, men det hindret meg jo ikke i å spise opp hele likevel. Ja, og så klarte jeg å prate meg selv inn i squash-trening i morgen. Det er like før jeg kan flytte inn på treningssenteret - sammen med en kiropraktor/fysioterapeut vel og merke!
Abonner på:
Innlegg (Atom)